Lev et liv som er verdig det hellige kall.

Efes 4:1-6 (hentet fra oversettelsen «Bibelen Guds Ord»):

I dette fjerde kapitlet kommer vi til det andre hovedavsnittet i Efeserbrevet som vi kaller den formanende delen. Den begynner med Efes 4 og går ut brevet.

Likevel er det nøye sammenheng mellom dette og det første hovedavsnittet (Efes 1-3) der Paulus så rikt har forklart Guds herlige nåde i Kristus for sine lesere. Et hellig liv kan nemlig bare leves og bygges opp på nåden i Kristus. Derfor begynte ikke Paulus med formaningen, men med å peke på nåden i Kristus som troens innhold og grunnvoll.

Det første verset i Efes 4:1 danner liksom overskriften til alle de formaningene vi finner i det følgende. De kan alle sammenfattes i den alminnelige formaningen om å leve et liv "slik det er verdig for det kall dere er kalt med".

Det lille ordet "altså" (eller "derfor", GNO) knytter forbindelsen tilbake til det foregående avsnittet og viser nærmere bestemt til Efes 3:21. Der ble det sagt at Gud skal æres i menigheten. Men Gud æres ved at livet til Guds barn svarer til det store og hellige kallet som har nådd dem.

Den alminnelige formaningen som gis i Efes 4:1, forklares nærmere i to ting. Først er det kjærligheten som danner grunntonen i apostelens undervisning her (Efes 4:2-5:2), og dernest er det det hellige livet (Efes 5:3-6:9). Det er Åndens frukt som kjennetegner troen, både i den enkeltes liv og i deres hjem.

I tillegg til dette knytter Paulus til slutt en formaning der han nærmere forklarer hva Guds fulle rustning består i som et Guds barn må ta på seg om han skal kunne bestå i kampen mot mørkets hær (Efes 6:10-20).

La oss se på enkelthetene i det første underavsnittet (Efes 4:1-6).

Allerede innskuddet "jeg som er en fange for Herrens skyld", gir en spesiell vekt til formaningen som Paulus gir. Han er jo fengslet for Jesu skyld. Hele hans liv, også hans fangenskap, var i og for Kristus.

Det er den hellige kjærligheten mellom Guds barn Paulus først minner dem så alvorlig om (Efes 4:2-3). Det er forskjellige ytringer for kjærligheten vi møter her. De skulle vise "ydmykhet", det vil si ikke hevde seg overfor de andre. De skulle vise "mildhet", det vil si ikke ta seg selv til rette. Dette kan også oversettes med saktmodighet som er det sinn som tåler motstand uten å fare opp. Det krever ikke noe fra de andre, men tjener dem heller med glede.

De skulle ha "langmodighet," sier han videre slik at de ikke er fulle av hevngjerrighet og raske til å gjengjelde noe om de måtte lide urett ("- strekk dere langt", NO).

Opphavet til disse hellige dydene er kjærligheten som tåler og som bærer over med andres feil og svakheter. Den ønsker ikke strid eller splittelse, men vil bare "bevare Åndens enhet i fredens sambånd".

Det er samfunnet mellom de hellige Paulus her først av alt tar sikte på med sine formaninger. Det er det viktigste av alt. Herren selv sa jo at på dette skulle alle kjenne om vi var hans disipler om vi hadde kjærlighet til hverandre (Joh 13:35).

Dersom Guds barn ikke har det godt med hverandre, så hindres all framgang både utad og innad. En av de mest dyrebare ting menigheten har fått i Den Hellige Ånd, er denne indre enheten som gjør at de mange kan være ett i hjerte og sinn (Apg 4:32).

I verden er det egenkjærligheten som rår. Der foregår det alltid en kamp der hver vil tvinge igjennom sin mening og vilje. I motsetning til dette står menigheten med sin løsning: "Han skal vokse, jeg skal avta" (Joh 3:30). Og ut fra dette smelter alle sammen til ett i dette selvfornektende sinn.

Denne "Åndens enhet", det vil si den enheten som Ånden har gitt mellom de hellige, den skal alle Guds barn legge vinn på å bevare "i fredens sambånd" (NO: "den fred som binder sammen"). Det vil si på en slik måte at den innbyrdes gode og kjærlige forståelse kan omslutte samfunnet som et sterkt bånd.

Denne hellige enheten av fred må aldri settes på spill i lettsindighet. Alt som er fra Gud, kjennetegnes ved at det styrker denne Åndens enhet. Men det som er fra djevelen, går alltid ut på å så splid og splittelse mellom Guds barn, og det er en farlig sak å være løpegutt for djevelen og bringe slikt sprengstoff inn i Guds menighet.

I Efes 4:4-6 tar Paulus fram det som danner grunnvollen for enheten i menigheten. For det første er menigheten "ett legeme". Den er nemlig Kristi legeme (bildet av det ene legemet finner vi også i Rom 12:5 ; 1 Kor 10:17 ; 1 Kor 12:13 og i Efes 2:16 ).

Dette legemets Ånd er også én, nemlig Den Hellige Ånd, og ved denne Ånd er alle Guds barn kalt til "ett håp" som er håpet om herligheten i Kristi rike som alle troende har felles.

I Efes 4:5 går tanken videre fra Ånden til Sønnen som er vår ene Herre og konge, Kristus. Og i han er alle de hellige knyttet sammen ved én og samme dåp.

Ved "én tro" tenkes det ikke så mye på troens innhold som det at troen trøster seg til den samme Jesus. Det troen bygger på er nemlig inkludert i ordet om den ene dåp, nemlig dåpen i den treenige Guds navn, - dåpen av vann og Ånd.

I 1 Kor 10:16 nevner Paulus også nattverden som grunnvollen for enheten. Her nøyer han seg med å nevne dåpen som det grunnleggende sakramentet for enheten. Det er jo det første sakramentet vi møter.

I Efes 4:6 går han så videre fra Sønnen til Faderen, "Én Gud og alles Far." Dette "alles Far" betyr ikke at han er Far for alle mennesker. Det gjelder bare de troende, og dette går klart fram av tilføyelsen: "- han som er over alle og gjennom alle og i alle."

Særlig de to siste preposisjonene "gjennom" og "i" beskriver dem som Gud virker gjennom og som han bor i. Av dette ser vi at det bare kan være tale om de troende.

Så er da menigheten ett i Sønnen og Faderen, og de troende er felles om hans liv og fred, lys og kraft og herlighet. Dette skulle vel drive de troende til å legge vinn på å bevare Åndens enhet.

De gamle hedningene sa om de første kristne: "Se hvor de elsker hverandre." Det ble et godt vitnesbyrd om det hellige kallet de kristne mente de hadde fått. De var kalt til å være barn av den samme Far.

Måtte vi som også daglig er utsatt for djevelens forsøk på å skape splittelse i menigheten, be om Guds hjelp til å leve som de gjorde.

* Gullgruben:
«Bibelverket er skrevet av den danske indremisjonspresten C. Asschenfeldt-Hanssen. Verket var ferdig i 1904 og inneholder en fortolkning til alle Bibelens bøker. Han skrev det i forbindelse med de store vekkelsene omkring århundreskiftet for å gi enkel og solid bibelkunnskap til de kristne i en tid da liberal teologi og nye menighetsdannelser brøt inn over Danmark.
Bibelverket har vært mye brukt av lekfolk og predikanter i mange år også i Norge. Den er luthersk, evangelisk og oppbyggelig. Også vår tid trenger den enkle og bibeltro utleggelsen av Guds ord som denne kommentaren gir»

Send meg e-post ved å trykkje på namnet mitt:                                                                                   Sist endra: 16.10.2018

Joh 17:3 Og dette er det evige livet, at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus.