Dåp

Den kristne dåp er en hellig, nytesta­mentlig handling, innstiftet av Jesus Kristus selv. Den må forstås utfra sin bakgrunn i GT, i jødedommen og Jo­hannesdåpen, og selvsagt utfra det Nye Testamentets lære og urkristen dåp­spraksis.

 1.      Bakgrunn i GT.

Den nytestamentlige dåpslære er nært knyttet til den paktstanke som hele det Gamle Testamente er gjennomvevd av. Således finner vi at NT knytter forbin­delsen tilbake til tre av de store paktss­lutninger i gammel tid.

Peter knytter forbindelsen til Noa­pakten og hans familie som ble frelst i arken gjennom vannflommen. 1. Pet. 3,18-22.

Paulus viser forbindelsen med løfte­spakten med Abraham som hadde omskjærelsen til tegn, Kol. 2,12-13. Videre viser han til lovpakten ved Moses og sier at Israels folk ble døpt til Moses i skyen og i havet, 1. Kor. 10,2. Det er linjer som fører tilbake til den gamle pakts renselsesbad, 4. Mos. 19,20; 31,19-20 osv. Det er også interessant å legge merke til, at i Septuaginta, den greske over­settelsen av GT, brukes ordet baptizo om syreren Na'aman som på profetens ord dukket seg i Jordan og ble renset fra sin spedalskhet, 2. Kong. 5,14. Det er dette ord som i NT brukes om dåp.

De seremonielle renselsesbad blant jødene ble praktisert av prestene og av andre som skulle hellige seg for Herren. Det kunne også gjelde klær og gjenstan­der, 2. Mos. 19,10-14; 3. Mos. 8,6; jfr. Mrk. 7,3; Hebr. 9,10.

 2.      Den jødiske proselyttdåp.

Denne dåp, som markerte hedningers overgang til jødedommen, ble antagelig praktisert så langt tilbake som i urkristen tid. Proselyttdåpen er utvilsomt i slekt med de gammeltestamentlige ren­selsesbad, og symboliserer en borttvetting av synd og skyld. Den var en innvielse til samfunn med Israels folk og Israels Gud.

 3.      Johannesdåpen.

I særlig grad har den kristne dåp som bakgrunn Johannesdåpen, som var for­beredende, slik Johannes' virksomhet i det hele var. Johannesdåpen skjedde etter guddommelige oppdrag, den var fra himmelen, fra Gud, Matt. 21,25 flg., og berodde på en fullmakt fra Gud.

Mens den kristne dåp er for alle folke­slag, Matt. 28,19, var Johannesdåpen en jødisk dåp. Det var en omvendelsesdåp til syndenes forlatelse, Luk. 3,3, og ble foregått av syndebekjennelse. I dette kan det være en hentydning til at ikke bare hedningene trengte en dåp (proselyttdåpen), men også Guds eget folk Israel var falt fra Gud, og trengte til å fornye paktsamfunnet med Herren ved en dåpshandling (Johannesdåpen).

Flere av Jesu disipler hadde fra først av tilhørt disippelkretsen omkring Johannes. Etter at de begynte å følge Je­sus, fortsatte de sin dåpspraksis. En må vel gå ut fra at dette i åndelig mening var en dåp med samme mening og innhold som Johannesdåpen. Joh. 4,1-2.

 4.      Jesu dåp.

Jesu dåp ved Johannes er en dåp av helt unik og spesiell karakter. Den kan ikke være en omvendelsesdåp til syndenes forlatelse, for Jesus hadde ingen synd å bekjenne og ingen synder å omvende seg fra. Jesus selv har ikke lagt noe slikt i sin dåp. Heller ikke Johannes har gjort det, for han kjente seg uverdig til å døpe den hellige og syndfrie. Han nektet å foreta dåpshandlingen, og sa: «Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg?» Matt. 3,14. Jesus gav selv den beste forklaring på hensikten med sin dåp: «La det nå skje! For slik sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet.» (3,15) Ved at han går inn under Johannesdåpen anerkjenner han offent­lig Johannes' profetoppdrag og døpergjerning som gudvillet.

For Jesus selv har hans dåp, som mar­kerer innledningen til hans offisielle messiasgjerning, betydd en innvielse til hans livskall som Herrens lidende tje­ner, Es. 53. Jesus gjør seg solidarisk med syndere ved at han tar synderes dåp som slektens stedfortreder. Dåpen i Jordan var en foregripelse av hans død og begravelse. Luk. 12,50 flg.

 5.      Den kristne dåp.

Etter sin oppstandelse innstiftet Jesus den kristne dåp, Matt. 28,18-20; Mrk. 16,15-16, og gjorde dåpsbefalingen til en integrert del av det store misjonsoppdrag som han gav sine disipler.

Mens Johannesdåpen var en dåp med henblikk på ham som skulle komme, Apgj. 19,4, er den kristne dåp en dåp til Kristus, Apgj. 8,16 som nå er blitt åpenbart og kjent. Det er en dåp til Kristi død og oppstandelse, Rom. 6,3-4.

Videre er det en dåp til den treenige Guds navn, Matt. 28,19, noe som vitner om at den fulle åpenbaring av Guds vesen nå er skjedd i Jesus Kristus. Joh. 1,17-18.

Til den kristne dåp er også knyttet løftet om den Hellige Ånds gave, Apgj. 2,38; 19,2 flg.

Den messianske tidsalder er nå inntrådt, og det gamle løfte om åndsutgytelse blir nå oppfylt, Joel 3,1-2; Es. 44,3; Esek. 39,29; Apgj. 2,38.

Dåpen er tilknyttet frelsen: «Den som tror og blir døpt skal bli frelst.» Mrk. 16,16. Den er også tilknyttet helliggjø­relsen, og er et døds- og livssamfunn med Kristus, Rom. 6,3 flg.; Kol. 2,12.

I urmenigheten var dåpen knyttet til innlemmelsen i den kristne menighet. Apgj. 2,41; Efes. 5,26-27.

Gjennom tidene har det hersket ulike syn på dåpens mening og innhold, og dåpen har vært praktisert på forskjellig måte. Vi viser til de etterfølgende artikler, som redegjør for de ulike dåpssyn som finnes innenfor den kristne kirke.

 

Illustrert Bibeleksikon side 295-296 i bind 2 av: