1Kor 1:10-17:
10 Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere
alle fører den samme tale, og at det ikke må være splittelser blant dere, men at
dere må være fullt og helt knyttet sammen i det samme sinn og i den samme
overbevisning.
11 For det er blitt meg fortalt om dere, mine brødre, av noen fra Kloes husfolk,
at det er stridigheter blant dere.
12 Det jeg sikter til er dette, at hver og en av dere sier: "Jeg hører
til Paulus," eller: "Jeg hører til Apollos," eller: "Jeg hører til Kefas,"
eller: "Jeg hører til Kristus."
13 Er Kristus delt? Ble Paulus korsfestet for dere? Eller ble dere døpt
til Paulus' navn?
14 Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og
Gaius,
15 så ikke noen skulle si at jeg hadde døpt til mitt eget navn.
16 Jo, jeg døpte også Stefanas' husfolk. Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt
noen andre.
17 For Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet,
ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle tømmes for kraft.
BIBELEN (på grunnteksten) er GUDS ORD!
JESUS er Guds Ord (Joh 1:1-18)
"Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord"
(1Pet 4:11) og vi må avvise alle som ikke
taler som Guds Ord - BIBELEN!
Likevel er det slik at vi kan se/forstå eller «tolke» vers i BIBELEN ulikt!
En «svensk pinsevenn» (som jeg «så» en tale av
på TV i 2012) var svært opptatt av at det var EN DÅP (Ef 4:5), og at dette binder alle oss
kristne sammen.
Hvordan dåpen «rent praktisk» ble utført, endret ikke på
dette!
Han forkynte at vi skulle heller samle oss om det vi har felles - og som er så
mye STØRRE og VIKTIGERE - i stedet for å skilles og krangla om det vi ser
ulikt på.
Talen
må kunne sies å samsvare med: 1Pet 3:8:
«8 Til slutt: Dere skal alle ha ett sinn, ha medlidenhet
med hverandre, vis broderkjærlighet, vær ømhjertet og vennlige*,
9 så dere ikke
gjengjelder ondt med ondt eller hån med hån, men heller velsigner, da dere vet
at det var dette dere ble kalt til, for at dere skal arve velsignelse.
10 For: Den som vil elske livet og se gode dager, skal holde sin tunge borte fra
ondt, og sine lepper fra å tale svik.
11 Han skal vende seg bort fra ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage
etter den.
12 For Herrens øyne er over de rettferdige, og Hans ører er åpne for deres
bønner. Men Herrens åsyn er imot dem som gjør ondt*.»
Så får vi be om visdom (Jak 1:5-8) og holde fast på
«vårt syn» til
eventuelt andre UT FRÅ BIBELEN
kan
vise at vi tar feil.
Mitt personlige syn på den kristne dåp:
Jeg selv deler nok mest syn med det som den
"Lutherske kirke,
evangelisk-lutherske kirke, navn på den kirke som har fått sitt preg av M.
Luthers reformasjon." står for, og som vi kan vi lese kort forklart på
denne nettsiden:
(Sitat start)
"Lære
(Sitat slutt)
I Matt 28:19 finner en befalingen om å
døpe, men Jesus gav oss ikke ett «ritual» om HVORDAN dåpen
skulle skje (rent praktisk), men at vi skulle døpe «til Faderens og Sønnens og Den Hellige
Ånds navn» - og dette kan vi ikke gjøre uten at GUDS ORD er med i
dåpen, det er jo nettopp på JESU ord med døper!
Om eg skulle vere døypt av ein «pinsevenn» eller ein annan «venn» J
- så er eg døypt og treng ikkje døypast om att – det er ein dåp. Ja, om
så den som døyper meg ikkje skulle vere ein «JESUS venn» - men ein ufrelst, men
eg kom (som vaksen) og let meg døypa på Jesu ord – eller eg
(som eit lite barn) vart boren fram i tru for å døypast på Jesu
ord, så vart eg like fullt døypt med ein kristen dåp – og det er berre
ein dåp (og når eg talar om dåp her, så er det underforstått at det skjer
PÅ JESU ORD og då er det GUD som er «gjerningsmannen» og HAN
er ikkje bunden av oss menneske og om kva me meiner «er rett og galt»).
Om ein blir dukka ned i vatn, eller vatn vert aust over
hovudet – så er ikkje dette det som er det avgjerande, men at det skjer PÅ
JESU ORD. Gud er ikkje avhengig av mengda av vatn eller at det skjer slik
det skjedde på Jesu tid. Landet Israel og «nordpolen» har ikkje same klima og
det er ikkje elvar til å døype i «på nordpolen» (døyparen Johannes døypte
i Jordan-elva).
På same vis er det med Nattverden – me praktiserer den ikkje
slik den vart innstifta av Jesus – men me gjer det PÅ JESU ORD, og
GUD er den som «handlar» - både i dåpen og i Nattverden.
Men om eg ut frå min meditasjon ville «døypast» (altså anten ved ned-dykking
i vatn, eller vatn vart aust over hovudet mitt) av di eg meinte «dåpen skulle
reinsa meg i sjel og sinn», utan at det skjedde på Jesu ord men berre PÅ
mitt … (ønske/påfunn eller PÅ andre menneske sitt påfunn) – då er ikkje dette
ein kristen dåp.
De greske orda som er brukt i Bibelen
(på grunnteksten) for dåp og å døpe:
An Expository Dictionary of New Testament Words with their Precise Meanings for
English Readers by W.E. Vine, M.A.
BAPTISM, BAPTIST, BAPTIZE
A. Nouns
1. baptisma (βάπτισμα, 908 ), “baptism,” consisting of
the processes of immersion, submersion and emergence (from bapto, “to dip”), is
used (a) of John’s “baptism,” (b) of Christian “baptism,” see B. below; (c) of
the overwhelming afflictions and judgments to which the Lord voluntarily
submitted on the cross, e.g., Luke
12:50 ; (d) of the sufferings His followers would experience, not of a vicarious
character, but in fellowship with the sufferings of their Master. Some mss. have
the word in Matt. 20:22-23 ; it is
used in Mark 10:38-39 , with this
meaning.
2. baptismos (βαπτισμός, 909 ), as distinct from
baptisma (the ordinance), is used of the “ceremonial washing of articles,”
Mark 7:4 , 8 , in some texts; Heb.
9:10 ; once in a general sense, Heb. 6:2.
See washing .
3. baptistes (Βαπτιστής, 910 ), “a baptist,” is used
only of John the Baptist, and only in the Synoptists, 14 times.
baptizo (βαπτίζω, 907 ), “to baptize,”
primarily a frequentative form of bapto, “to dip,” was used among the Greeks to
signify the dyeing of a garment, or the drawing of water by dipping a vessel
into another, etc. Plutarchus uses it of the drawing of wine by dipping the cup
into the bowl (Alexis, 67) and Plato, metaphorically, of being
overwhelmed with questions (Euthydemus, 277 D).
It is used in the NT in Luke
11:38 of washing oneself (as in 2
Kings 5:14 , “dipped
himself,” Sept.); see also Isa.
21:4 , lit., “lawlessness overwhelms me.” In the early chapters of the four
Gospels and in Acts 1:5 ; 11:16 ;
19:4 , it is used of the rite performed by John the Baptist who called upon the
people to repent that they might receive remission of sins. Those who obeyed
came “confessing their sins,” thus acknowledging their unfitness to be in the
Messiah’s comin kingdom. Distinct from this is the “baptism” enjoined by Christ,
Matt. 28:19 , a “baptism” to be
undergone by believers, thus witnessing to their identification with Him in
death, burial and resurrection, e.g., Acts
19:5 ; Rom. 6:3-4 ; 1
Cor. 1:13-17 ; 12:13 ; Gal.
3:27 ; Col. 2:12 . The
phrase in Matt. 28:19 , “baptizing
them into the Name” (RV; cf. Acts
8:16 , RV), would indicate that the “baptized” person was closely bound to, or
became the property of, the one into whose name he was “baptized.”
In Acts 22:16 it
is used in the middle voice, in the command given to Saul of Tarsus, “arise and
be baptized,” the significance of the middle voice form being “get thyself
baptized.” The experience of those who were in the ark at the time of the Flood
was a figure or type of the facts of spiritual death, burial, and resurrection,
Christian “baptism” being an antitupon, “a corresponding type,” a “like figure,”
1 Pet.
3:21 . Likewise the nation of Israel was figuratively baptized when made
to pass through the Red Sea under the cloud, 1
Cor. 10:2 . The verb is used
metaphorically also in two distinct senses: firstly, of “baptism” by the Holy
Spirit, which took place on the Day of Pentecost; secondly, of the calamity
which would come upon the nation of the Jews, a “baptism” of the fire of divine
judgment for rejection of the will and word of God, Matt.
3:11 ; Luke 3:16 .
Jeg har ikke prøvd å overtale
barn eller svigerbarn om å gjøre «slik jeg vil» - men har nok gitt litt
uttrykk for at jeg så det som vondt og vanskelig å ha barnebarn som ikke var
døpte (og da mener jeg døpte en gang, og ikke gjendåp som «voksne»).
Grunnen er at hustruen min og jeg bar våre barn til dåpen for vi ville at de skulle høre Jesus til.
Mitt syn er
basert på skriftsteder i Bibelen; mellom andre disse:
Apg 16:15:
«Da hun og de som tilhørte hennes hus, var blitt
døpt, bad hun oss og sa: Så sant dere holder meg for å være en som tror på
Herren, så kom hjem til meg og bo der! Og hun nødde oss.»
Det er flere ord i Bibelen som taler liknende om «hele hus» som ble døpt.
Hustruen min og jeg at ville at «hele vårt hus» skulle være døpt og høre Jesus
til.
Og da kommer spørsmålene:
Hvor
«voksen» må en være for å kunne døpes?
Var det aldri barn i «hele huset» som ble døpte?).
«Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å
komme til meg, for himlenes rike hører slike til.»
GUD ER GUD og gjør som han vil og ser er best, men
vi har fått
Bibelen og den er VÅR rettesnor.
Kan mvi da si at «barna hører himlenes rike til» og ikke
trenger å døpes?)
Disse versene og forklaringene fra «Gullgruben*» har
hjulpet meg med å finne fred i spørsmålet om dåpen:
Joh 3:36:
«Den som tror på Sønnen, har evig
liv. Men den som ikke vil tro Sønnen, skal ikke
se livet, men Guds vrede blir over ham."»
«15 Og Han sa til dem: "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for hele
skapningen.
16 Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som
ikke tror, skal bli fordømt."»
Gullgruben - Mark 16:16:
«..V. 16 peker på de forskjellige holdninger mennesker inntar overfor
evangeliet og hva dette vil si for deres tilværelse i evigheten. "Den som tror
og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror skal bli fordømt."
Det er tro og vantro som stilles opp mot hverandre og er hovedord her. Ordet
om dåpen er føyet til fordi Herren gjennom den meddeler det som troen skal bygge
på, nemlig den syndsforlatelse som Jesus vant så dyrt ved sin død på korset og
som gis ved Den hellige Ånd i dåpens gave (Apg 2:38).
Når de som hevder et baptistisk syn først krever at et menneske skal tro før
de blir døpt og av den grunn avviser barnedåpen, så gjør de seg skyldig i en
dobbel villfarelse. Det er i sannhet en tro som må finnes før noen kan ta imot
Guds rike, men denne tro er jo nettopp det barnlige, mottakelige sinn som vi
finner hos de små slik det med Jesu ord er beskrevet i Matt 18:3: "Uten at dere
omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike." Men
etter baptistisk syn nektes det at det finnes tro hos spedbarna, og man nekter
dem derfor dåpen.
Den andre villfarelsen som strider mot Guds ord er at noen kan ha den
saliggjørende tro uten dåp. Det strider nemlig mot dette ordet. Det er forskjell
på det mottakelige sinn som er beredt til å ta imot Guds rike, og den tro som
har grepet fatt i Guds rikes gaver. Troen før dåpen er som den tomme hånden som
rekkes ut etter Guds rike. Troen etter dåpen er som den hånd som er fylt med
nåde. Det er den tro som frelser.
Herren har nok med dette ordet bundet oss til dåpen om vi vil ha del i
frelsens gave og salighet. Noe annet er det at han selv står over sine midler og
er i stand til, når han vil, å rekke sin frelse på annen måte til mennesker som
lengter etter Guds rike, men som uforskyldt ikke har kunnet bli døpt.
Men vi er bundet av dåpens nådemiddel, og derfor er det ingen mening i å
hevde at vi også uten barnedåpen kan bli salig. De som hevder voksendåp, anser
jo egentlig alle barnedøpte for udøpte. Dette kommer av at de i det hele tatt
ikke betrakter dåpen i seg selv for å være noe middel til frelse, men bare er å
regne som et ytre tegn på linje med Johannes' dåp.
Den tro som gjør oss salige, hviler på dåpens nådepakt, men på den andre side
hjelper ikke dåpen det minste for det menneske som ikke vil tro. Det er som når
hånden som ble fylt med den store gaven, slipper gaven igjen og ikke mer
strekker seg etter den. Da utelukker den seg selv fra frelsen og fører
fordømmelsen over seg.
Når en så ofte hører mennesker, og særlig prester, som gjør forskjell på
"ikke troende" og vantro, da viser dette ordet av Herren hvor meningsløst et
slikt skille er. Når den som ikke tror blir fordømt, må dette forferdelige
resultat vise at "ikke tro" selvfølgelig er nøyaktig det samme som vantro.
Det er to veier og to slags mennesker Jesus her beskriver for oss etter sin
oppstandelse. Slik gjorde han det også før sin død. Og vi ser samtidig hvordan
Jesus ikke stanser bare ved denne tanken: "Den som tror og blir døpt, skal bli
frelst." Han gir, også denne herlige sannheten en ubehagelig brodd ved å føye
til den fullstendig motsatte tanken om hvordan det går den som ikke tror.
Den vantro verden kan nok finne seg i den første delen av dette ordet. Man
kan preke både rett og riktig om dette uten i særlig grad å miste dens gunst.
Men den finner seg slett ikke i at den siste delen blir tatt med. Vil noen tale
like så rett og riktig om dette siste utsagnet, så reiser mange seg i forarget
motstand.
Men så er det også Gud skje lov noen som vekkes til omvendelse og tro. Mange
forkynnere har dessverre falt i den grøften at de nøyer seg med å forkynne den
første delen av dette Jesu ord. Men mange smyger seg utenom og forbi den siste
alvorlige delen.
Alle forkynnere burde legge seg på sinne Peters ord i 1Pet 4:11: "Om noen
taler, han tale som Guds ord". Og vi må takke Gud for enhver Herrens tjener som
i alle deler forkynner begge sider ved dette ordet av Jesus.»
Apg 2:37-41:
«37 Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de sa til Peter og de
andre apostlene: "Menn og brødre, hva skal vi gjøre?"
38 Da sa Peter til dem: "Omvend dere, og enhver av dere la
seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, og dere skal få Den
Hellige Ånds gave.
39 For løftet tilhører dere og deres barn og alle dem som er langt
borte, så mange som Herren vår Gud vil kalle til Seg."
40 Og med mange andre ord vitnet han og formante dem og sa: "La dere
frelse fra denne vrange* slekt!"
41 De som nå tok imot hans ord med glede*, ble døpt. Og den dagen ble
omkring tre tusen sjeler lagt til de andre.»
Gullgruben - Apg:2:38-39:
«Peters svar i v. 38-39 er det samme som både døperen Johannes og Jesus
tidligere hadde forkynt for dem: "Omvend dere!" I det ligger oppfordringen til å
bryte med det gamle sinn og komme til Jesus. Og Peter viser med en gang hvor de
kan møte han, nemlig i dåpen.
Uttrykket "døpe på Jesu Kristi navn" betyr ved bekjennelsen av Jesus som
Messias som Sønn av deres himmelske Far og han som hadde sendt Den Hellige Ånd.
Selvfølgelig er de blitt døpt i den treenige Guds navn, Men Jesus Kristus er
åpenbaringen av dette navnet på jorden.
Den omvendelsen det er snakk om her, er jo omvendelse til det som fører inn i
Guds rike. Det peker tilbake på det Jesus sa i Matt 18:3: "Uten at dere omvender
dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike." Se også Mark
10:15: "Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme
inn i det."
Det er den barnlige villigheten det kommer an på. Se v. 41: "De som tok imot
hans ord, ble døpt."
Peter knytter to store løfter til dåpen. For det første nevner han syndenes
forlatelse. For det andre nevner han Den Hellige Ånds gave. De skulle få del i
de samme gavene som de nettopp hadde vært vitne til at den første menigheten
hadde fått.
Disse to gavene innesluttes i den store gaven Jesu. Derfor samler også Paulus
dåpens nåde i dette: "Så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus"
(Gal 3:27).
At dette er sant viser Peter i v. 39 ved å peke på at de tilhørte slekten som
hadde fått løftet. Det var allerede forutsagt i Joel 3:5. Og så sant de påkalte
Herren i tro og kom til han når han kalte på dem, skulle de få erfare det.
"Så mange som Herren vår Gud kaller til seg," viser oss at Guds frelse
springer ut av hans frie nåde.
Hvem menes når det blir sagt: "Alle dem som er langt borte"? Noen mener at
dette peker på alle de jødene som er spredt omkring i andre land. Det faktum at
mange av disse som var født utenfor Jødeland, var til stede i Jerusalem, gjør
denne forståelsen nærliggende.
Men vi må ha lov til å ta det i enda videre betydning og inkludere hedningene
også. I Ef 2:12,17 omtaler Paulus hedningene som "dere som var langt borte".
Løftet gjelder alle syndere så sant som Kristus døde for hele verden. Men
bare ved å ta imot i tro denne nåden som hviler i alle nådemidlene, blir løftene
til virkelig frelse.»
Apg 8:26-39:
«26 En Herrens engel talte til Filip og sa: "Bryt opp og gå mot sør langs
den veien som går fra Jerusalem til Gasa!" Dette er et ørkenlandskap.
27 Så stod han opp og gikk. Og se, en etiopisk mann, en hoffmann* med stor
myndighet under Kandake, dronningen over etiopierne, en mann som hadde ansvar
for hele skattkammeret hennes, var kommet til Jerusalem for å tilbe.
28 Han var på vei tilbake igjen og satt i vognen sin og leste profeten
Jesaja.
29 Da sa Ånden til Filip: "Gå bort og hold deg ved denne vognen!"
30 Så sprang Filip bort til ham og hørte ham lese fra profeten Jesaja. Og
han sa: "Forstår du det du leser?"
31 Og han svarte: "Hvordan kan jeg det uten at noen veileder meg?" Og han
bad Filip komme opp og sitte sammen med ham.
32 Skriftstedet han leste, var dette: Han ble ført til slakting som en
sau. Og slik et lam er stum for den som klipper det, slik åpner Han ikke Sin
munn.
33 I Hans fornedrelse ble dommen over Ham tatt bort, og hvem kan gjøre
Hans ætt kjent? For Hans liv blir tatt bort fra jorden*.
34 Så henvendte hoffmannen* seg til Filip og sa: "Jeg spør deg: Hvem er
det profeten sier dette om, om seg selv eller om en annen?"
35 Da åpnet Filip sin munn, og han begynte ut fra dette skriftstedet å
forkynne evangeliet om Jesus for ham.
36 Da de fortsatte bortover veien, kom de til et sted hvor det
var vann. Og hoffmannen* sa: "Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg
blir døpt?"
37 Da sa Filip: "Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje."
Og han svarte og sa: "Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn*."
38 Så befalte han at vognen skulle stanse. Og både Filip og
hoffmannen gikk ned i vannet, og han døpte ham.
39 Da de kom opp av vannet, tok Herrens Ånd Filip bort, slik at hoffmannen
ikke så ham lenger. Og han drog sin vei med glede.»
Gullgruben - Apg 8:30-39:
«Av v. 30 kan vi forstå at han leste høyt, for Filip hørte det han leste. Det
var det herlige avsnittet fra Jes 53 han leste (v.32-33), Men hvem var denne det
var skrevet om her? Hvem var han som skulle føres bort som et lam for å slaktes?
Det forstod han ikke (v.34).
Da han fikk se vognen, kom også lyset til Filip med forklaring om hva han
skulle gjøre. Ånden fortalte han at her var det arbeidet Gud hadde sendt han for
å gjøre. Slik kan Gud arbeide. Det vet alle Guds barn som lar seg lede av han.
Vi må bare vokte oss så vi ikke lar oss narre av noe i vår egen ånd.
Sitatet fra Det gamle testamentet er etter den greske oversettelsen.
Gjengivelsen i v. 33 er litt forskjellige fra Jes 53:8, men tanken er den samme.
"I hans fornedrelse ble dommen over ham borttatt." Meningen er
at da han ble fornedret så totalt som han ble på korset, ble dommen tatt bort
fordi han hadde sonet den. Han hadde lidd dommen som straff over alle våre
synder, og dermed ble dommen tatt bort fra han, og han selv tatt bort fra
trengsel og dom.
"Hvem kan fortelle om hans ætt" må vel helst forstås som en anklage mot den
slekt som var med og tok hans liv bort fra jorden.
Andre forstår det slik at den framtid som fulgte etter hans død, ikke er til
å beskrive. Så stor og velsignet skulle den bli på grunn av de mange som blir
frelst som følge av Jesu død og bortgang fra denne jorden til plassen ved
Faderens høyre hånd ("hans liv blir tatt bort fra jorden").
Det var et fint sted for Filip å gå ut fra da han skulle forkynne om Jesus
for denne mannen som hungret og tørstet slik etter rettferdighet. Av
sammenhengen kan en se at Filip også har forkynte om den dåpen Frelseren hadde
innstiftet til syndenes forlatelse og gjenfødelse ved Den Hellige Ånds gave,
slik Peter gjorde pinsedag.
For den første menighet var dåpen et nåderikt vann som gav liv. Den var
begynnelsen til et liv i nåden.
De fleste greske håndskriftene har ikke med v. 37, og det synes som om det er
føyd til senere av en avskriver som muligens fant det betenkelig at dåpen
foregikk sånn uten videre uten en bekjennelse av troen.
Men i den første menighet døpte de alltid der det var et hjerte med sann
tillit og en barnlig villighet. Gjentatte ganger hadde jo Herren selv satt
omvendelsen til å bli som barn, som eneste betingelse for å komme inn i himlenes
rike (Matt 18:3 og Mark 10:15). Og denne barnlige, lengselsfulle villigheten var
jo så tydelig til stede hos etiopieren.
I og for seg er tilføyelsen i v. 37 i dette tilfelle ensbetydende med den
barnlige villigheten overfor Jesus.
Så fant dåpen sted (v.38). Hoffmannen som hadde tilsynet med skattkammeret,
fikk en himmelsk skatt, og med det samme var Filip borte. Av v. 39 går det
tydelig fram at han ble ført bort på en vidunderlig måte.»
* Gullgruben:
«Bibelverket er skrevet av den danske
indremisjonspresten C. Asschenfeldt-Hanssen. Verket var ferdig i 1904 og
inneholder en fortolkning til alle Bibelens bøker. Han skrev det i forbindelse
med de store vekkelsene omkring århundreskiftet for å gi enkel og solid
bibelkunnskap til de kristne i en tid da liberal teologi og nye
menighetsdannelser brøt inn over Danmark.»
Send meg e-post ved å trykkje på namnet mitt: Sist endra: 29.05.2019
Joh 17:3 Og dette er det evige livet, at dei kjenner deg, den einaste sanne Gud, og han du sende, Jesus Kristus.
