Det er tre hovedretninger når det gjelder synet på dåpen:

DÅPSSYN, det evangelisk-lutherske

DÅPSSYN, det baptistiske

DÅPSSYN, det metodistiske

Se også siden om dåp.

DÅPSSYN, det evangelisk-lutherske

Den lutherske kirke spør i sin Lille Katekismus: «Hva gir og virker dåpen? – Svar: Den virker syndenes forlatelse, frelser fra synden og Dje­velen og gir alle dem den evige salig­het som tror det, slik som Guds ord og løfte lyder.» – Videre s. s.: «Hvor­ledes kan vann virke så store ting? –Svar: Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord som er med og hos vannet og troen som setter sin lit til Guds ord som er lagt til vannet. For­uten Guds ord er vannet bare vann og ikke en dåp, men med Guds ord er det en dåp, det er: et nåderikt livets vann og et gjenfødelsens bad ved den Hellige Ånd.» – Om dåpen heter det videre i Augustana art. 9 bl.a.: «Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse, og at i dåpen tilbydes Guds nåde, og at man skal døpe barna, forat de ved dåpen skal bli brakt til Gud og bli tatt til nåde av Ham.»

Denne bekjennelse er normativ for alle lutherske kirker og sier at etter luthersk oppfatning er dåpen et sakrament, dvs. en hellig handling som virker det den avbilder. Og ifølge luthersk dåpslære avbilder dåpen en død og oppstandelse med Kristus som setter den døpte inn i samfunn med Kristi forløsningsverk. Ved samfunnet med den korsfestede i dåpen skjenkes syndenes forlatelse (skjer rettferdiggjørelsen), og ved samfunnet med den oppstandne i dåpen skjenkes den Hellige Ånds gave (skjer gjenfødelsen og innsettelsen i barne­kåret).

At dette dåpssyn er nytestamentlig, begrunnes i følgende skriftutsagn. At dåpen skjenker syndsforlatelse (er en renselsesdåp), sier det fundamentale dåpsord i Apgj. 2,38: «– la eder døpe – til syndenes for­latelse.» Likeledes Apgj. 22,16; «– stå opp og la deg døpe og få avtvettet dine synder, idet du påkal­ler hans navn.» Sml. også Ef. 5,26: «Han renset menigheten ved hjelp av vannbadet i et ord (nemlig Jesu dåpsbefaling).» Slik etter luthersk forståelse av grunnteksten. – Det er derfor stående uttrykk i hele oldkir­ken, både hos de apostoliske fedre (Barnabasbrevet, 2. Klemens brev, Hermas Hyrden) og hos kirkefedrene (Ireneus, Tertullian, Cyprian, Orige­nes, Clemens Aleksandrinus) at dåpen gir syndenes forlatelse. Denne felles-kirkelige forståelse har derfor fått nedslag i den felleskirkelige bekjen­nelse (den nikenske 325 e.Kr.): «Jeg bekjenner en dåp til syndenes for­latelse.»

Men Skriften lærer videre etter luthersk skriftforståelse at Åndens gave er knyttet til dåpen. I det samme fundamentalord, Apgj. 2,38, heter det: – «la eder døpe til syn­denes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave.» Dåpen er ifølge Tit. 3,5 «et bad til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd.» Den kristne dåp er en oppfyllelse av Johan­nes Døperens ord om Messias: «Han skal døpe eder med den Hellige Ånd», Mat. 3,11. Den nye pakts tid er åndsutgytelsens tid, Joel 2,1 fg. I Kristi menighet blir alle født ved dåpen «av vann og Ånd», Joh. 3,5. «Vi er alle døpt med en Ånd til å være ett legeme,» 1. Kor. 12,13. Særlig Apgj. viser også at Åndens gave er knyttet til den kristne dåp, 19,2-6. Etter luthersk oppfatning er åndsdåpen knyttet til vanndåpen i Jesu navn og identisk med gjenfø­delsen. De erfaringer som i reformerte kretser kalles «åndsdåp» (eller second blessing), kaller lutherdommen erfaringer av Åndens fylde, Apgj. 4,31; Ef. 5,18, eller «nådegaveutrustning», 1. Kor. 12,8 fg.; 1. Tim. 4,14; Apgj. 6,6; 13,3.

Ved de to viktige frelseshistoriske begivenheter (Apgj. 1,8) der evan­geliet går over til samaritanerne (halvhedninger, som dog var omskårne), Apgj. 8,5-25, og til hedningene (de uomskårne, Kornelius' hus), Apgj. 10,1-48, forteller Lukas om to irregulære tilfeller når det gjelder for­holdet mellom dåp og åndsmeddelse. I første tilfelle våger diakonen Filip bare å døpe halvhedninger til syndsforlatelsen i Jesu navn, men ikke også å meddele dem Ånden ved hånds­påleggelse. I siste tilfelle gjelder det uomskårne. Hedningenes rett til å bli med i Guds rike var klar, men pre­missene var ennå ikke klare. Måtte de etter vanlig jødisk tankegang først gå veien om omskjærelse og oppta­gelse i det jødiske folkefellesskap? –Herren dømmer selv i det spørsmål ved å rense deres hjerter ved evan­geliets hørelse og skjenke dem Kristi Ånd før de er døpt. Peter kunne følgelig ikke nekte dem dåpen, som normalt nettopp skjenket disse frelsesgoder, 10,47-48, sml. 11,11.15-18. – Etter luthersk syn bestyrker disse to irregulære beretninger, rett betrak­tet, Skriftens ellers entydige lære om forholdet mellom dåp og åndsmedde­lelse, bare man gir akt på deres spesielle frelseshistoriske problematikk.

Fordi syndsforlatelsen og Åndens gave ifølge Skriften er knyttet til dåpen, hevder lutheranerne at «dåpen er nødvendig til frelse». Den frelse som tilbydes i evangeliets forkynnelse, skjenkes oss i dåpen. Derfor heter det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst», Mrk. 16,16. Man døper ikke etter luthersk oppfatning dem som allerede ved troen er frelst, men dem som etter å ha fattet tillit til evangeliet, ønsker å bli frelst. Den tro som vekkes og skapes ved evangeliet, er en frelsessøkende og frelsesbegjærende tro, som først i dåpens bad blir en frelsesbesittende tro. Først når den frelsesbegjærende tro tilsies syndsforlatelsen og meddeles barnekårets Ånd i dåpen, kan den bli en frelsesviss tro.

At dåpen ikke er en dåp av dem som før dåpshandlingen kan vitne om sin frelse, men tvertom en dåp til frelse, viser ikke bare hele det foran nevnte skriftmateriale, ifølge luthersk skriftsyn, men videre hele den paulinske dåpslære. Dåpen er hos Paulus det nådemiddel som setter oss inn i samfunnet med Kristus, Rom. 6,1 fg. «Døpt til Kristus», v. 3, betyr alltid hos Paulus: døpt til livssamfunn med Kristus, slik at derved Kristi frelse blir oss til del. I dåpen er vi «sammenvokset (symfýtoi, gr.) med ham», v. 5, har vi «ikledd oss Kristus», Gal. 3,27, fått del i hans døds og oppstandelser kraft og virkning, v. 3-8; Kol. 2,12. (Det står ikke, ifølge luthersk fortolkning av Rom. 6,4, at vi begraves med Kristus fordi vi allerede på forhånd er død med ham i troen, men det heter at «vi ble begravet med ham ved dåpen til døden» (eis thånaton – siktende på å dø). Begravelsen refererer seg til dåpens neddykkingsform som avbilde av drukning av det gamle mennesket.

At man blir en kristen først i dåpens bad, ligger da også uttrykt i alle de forskjellige dåpsformler Skriften bruker (døpe til Jesu navn, på Jesu navn, i Jesu navn). Alle disse formler nyanserer bare den for dem alle felles tanke at den døpte henføres til Jesu eiendom, settes inn i den frelse som dette navn innebærer. Derfor heter det da også utvetydig: «gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn», Mat. 28,20. Mens Johannesdåpen var en omvendelsesdåp på omskjærelsespaktens grunn og bare kunne komme til anvendelse på voksne, er den kristne dåp en paktsstiftende dåp, hvor pakt nåden også gis til paktsfolkets barn. Den kristne dåp er tegnet for den nye pakt og er etter sitt vesen innvielseshandling, vigslingssakrament til kristenstanden; ved den opptages man i Kristi legeme.

Dåpen er, fordi den slik er en frelsesdåp, etter luthersk syn helt og holdent en guddommelig handling. Derfor heter det også overalt i Skriften, enten at et menneske «blir døpt» eller «lar seg døpe» (nemlig av Gud). Det heter aldri at et menneske «døper seg». Dog er det rett at det ved dåpshandlingen også er et underordnet moment av lydighetshandling fra dåpskandidatens side (respektive fra foreldrenes side ved barnedåp), da den skjer som et ledd i lydighet mot evangeliets frelsesvei, som viser den frelsessøkende til dåpens bad. –Dåpen har videre et bekjennelsesmoment i seg, da den alltid ledsages av et ønske og begjær om å få bli hans eiendom som dåpen vigsler til (sml. den lutherske kirkes dåpsspørsmål både ved barne- og voksendåp. Alterboken).

Når den lutherske kirke lærer at dåp er nødvendig til frelse, vil den dog bare ha lært at Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv. Derfor drar den ikke den konsekvens at uforskyldt mangel av dåp forvolder fortapelse, men bare bevisst forakt for den.

Dåpen betyr ifølge katekismen for den som er døpt, at han er døpt til å leve omvendelsens liv like til døden. Å leve i sin dåp betyr «at det gamle menneske i oss daglig gjennom anger og bot skal tynes og dø med alle synder og lyster, og at et nytt menneske daglig skal oppstå, som skal leve for Gud i rettferdighet og hellighet», (Luthers lille Kat.). Dåpen forplikter, for å bli den døpte til varig gagn, at han kompromissløst til sin død «forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen» –og «lærer å holde» alt det som Jesus har befalt oss.

Dåpen, troen og barna.
Den lutherske kirke lærer at dåpen ikke virker i kraft av selve handlingens utførelse (ex opere operato), men at den er betinget av troen (sml. den foran anførte bekjennelse). Dåp og tro er på det intimeste knyttet sammen i N.T., derom er ikke lutheranerne uenige med tilhengerne av voksendåp. Men de hevder at «troendes dåp» altså for det første ikke kan bety «de frelsesbesittendes dåp». Når det i Skriften til overflod heter at vi frelses «av troen» eller «ved troen», så betyr ikke dette noen motsetning til Skriftens lære om at vi frelses i dåpen. Alle Skriftens ord om at vi frelses ved tro, har lovgjerninger til sin motsetning, Rom. 4,5; 3,28; Gal. 2,16; Ef. 2,8-9; Fil. 3,9 osv. At vi frelses ved troen alene, sier derfor ikke noe om at vi frelses uten dåpen, men bare at vi frelses uten egne gjerninger.

Dernest hevder lutheranerne at om Skriften setter den forutgående (frelsesbegjærende) tro som uomgjengelig betingelse for voksne for å bli døpt, så viser dog Skriften selv at dette krav ikke gjøres gjeldende for barnas vedkommende, idet apostlene praktiserte husstandsdåp. De må tydeligvis ha sett det slik at kravet om den forutgående tro er dekket ved foreldrenes ønske og begjær om at deres barn skal få del i den frelse de selv søker eller allerede eier. Jesus har selv uttrykkelig under sitt jordliv avvist den tankegang at barna ikke kan ta imot Guds rike, dersom de bringes til ham av foreldrene med ønske om at også de må få del i det, Mat. 19,13 fg. Uttrykkelig heter det her at «Guds rike tilhører dem», dvs. er bestemt for dem. (NB. det heter ikke motsatt, at barna tilhører Guds rike.) Derfor skal de bringes til Jesus, rikets Herre, så de kan få del i det. Ikke de små må bli voksne for å kunne rett ta imot Guds rike, men de voksne små. «Hindre dem ikke!» Denne tildragelse er allerede i sin formhistoriske pregnans av apostlene utformet som Jesu egen avgjørelse om barnedåpens praksis, ifølge luthersk oppfatning. (Allerede hos Tertullian (ca. 200) og i «De apostoliske konstitusjonene» (ca. 380) er Mat. 19 for­stått slik.) Jesus kunne naturligvis ikke døpe barna, like lite som voksne, da han ved sitt frelsesverk ennå ikke hadde skapt dåpens basis. Derfor sies det da også i det fundamentale dåpsord uttrykkelig av Peter at løftet som er knyttet til det nye dåpstegnet. «hører eder til og eders barn», Apgj. 2,39.

Lutheranerne finner denne oppfatning stadfestet ved det faktum at apostlene praktiserte husstandsdåp, 1. Kor. 1,16; Apgj. 16,15.33; 18,8; 11,14. Det greske subst. oíkos, hus, husstand, husfolk, svarer til det hebraiske bet, og dette begrep har på bibelsk grunn en klar innholdsfylde. Med hus menes hele familien, selv spedbarn. (Sml. 1. Sam. 22,16 og 19; 1. Mos. 45,18-19 bl. a.) Bet-begrepet er i G.T. særlig knyttet til omskjærelsens ritualspråk. Det er dette begrep som oikos står for i N.T.'s tale om husstandsdåp. Det er naturlig at det blir tatt opp i dåpens ritualspråk, da dåpen også i N.T. uttrykkelig sees som oppfyllelsen av omskjærelsens tegn, Kol. 2,11; Rom. 2,28 fg.; Ef. 2,11 fg. Hvis barn skulle unntages ved kristen dåp, så kunne Skriften ikke tale om at apostlene døpte «husstandene», på grunn av dette ords bibelske innholdsfylde. Men forat det til overmål skulle være klart at ingen ble unntatt ved disse tilfeller av husstandsdåp, tilføyes det også et «hele» (gr. hólos) el. «alle» (gr. pas, hápantes) for å understreke at absolutt ingen ble unntatt. (Den jødiske proselyttdåp var da også husstandsdåp, hvor alle barna ble døpt sammen med foreldrene.)

At foreldrene skulle handle på barnas vegne og ta dem inn i Guds paktssamfunn for å gi dem del i paktsvelsignelsen ved omskjærelse, er uttrykkelig befalt for den gamle pakts vedkommende. Den er et forbillede for den nye. Åtte dager gamle skulle alle guttebarn omskjæres, 1. Mos. 17,10-14; 21,4. Som konsekvens herav skulle barna innprentes alle paktsbestemmelsene og budene, 5. Mos. 6,4-7. Familiesolidariteten og familieenheten spiller en stor rolle i den bibelske religion, fordi skaperordningene ikke er oppløst av falsk individualisme. Husfaren er hode for hele husstanden og hans tro er bestemmende for hele husets tro.

Lutheranerne mener derfor at urmenigheten har sett det som en selvfølge at barna også skal være med i den nye menighet, likesom i den gammeltestamentlige. Også de får derfor del i «Kristi omskjærelse», dvs. den omskjærelse som Kristus har innstiftet, nemlig dåpen, Kol. 2,11-12. Derfor praktisertes husstandsdåp både i Palestina og på misjonsmarken. Hvis barna ikke skulle døpes ved foreldrenes overgang til kristendommen, måtte det uttrykkelig vært nevnt, da noe annet egentlig var utenkelig for Guds eiendomsfolk. Vi ser da også hvordan alt i urkirken bygges opp om husmenighetene, hvor husfaren er hode (kefalé) likesom i G.T., Rom. 16,5; 1. Kor. 16,19; Kol. 4,15; 1. Kor. 16,15. Sml. hustavlene, Ef. 5,22-6,4; Kol. 3,18-4,1.

Hele N.T. viser da også, mener lutheranerne, at barna hører menigheten til som fullverdige medlemmer. Det finnes ikke antydninger, hverken i N.T. eller i hele den oldkirkelige litteratur, at det i menighetene finnes to kategorier kristne: døpte og udøpte. (1. Kor. 7,14 er iflg. luthersk oppfatning intet bevis for at barna i Korint skulle være udøpte. Den henvisning som her gjøres til barnas renhet i kraft av en av foreldrenes tro, refererer seg ifølge hele tankesammenhengen ikke til den kristne hellighet (syndeforlatelsen), for helligheten tilskrives jo også den vantro parten. Paulus vil trøste dem som lever i ekteskapets intime samfunn med en hedning, og som er redd for at dette samliv bringer med seg besmittelse på grunn av hedenskapets seksuelle urenhet. Han trøster med at den kristnes tro avverger en slik besmittelse, 1. Tim. 4,4-5. Hvis så ikke var tilfellet, måtte man dra den konsekvens at barna var frukt av et urent forhold, men den tanke har åpenbart ikke falt den troende ektefelle inn.) Det finnes ikke noe skriftbelegg for at barna uten dåp har del i Kristi forsoning. At barna er døpt, forutsettes f.eks. ved at de tiltales i hustavlene som barn «i Herren», Kol. 3,20; Ef. 6,1, og denne formel hører dåpsformlene til. Johannes tiltaler barna med de ord at «eders synder er eder forlatt, for hans navns skyld», 1. Joh. 2,12, hvil­ket er en direkte hentydning til deres dåp til syndenes forlatelse i Jesu navn. Det for baptister så viktige spørsmål når barna er modne til å bli døpt, er overhode aldri berørt i de første århundrer av kirkens historie av den enkle grunn at det ikke har vært aktuelt på grunn av den barnedåpspraksis som var rådende i hele oldkirken.

Et samstemmig vitnesbyrd fra den eldste kirke (før 330) vitner da tvertimot positivt at dåp av troende foreldres barn er praktisert i kirken. Slik både Justin (død 165) og Ireneus (død ca. 200). Origenes vitner at kirken har mottatt den tradisjon fra apostlene at barn skal døpes. Hippolytus' kirkeordning (220) viser at det da allerede var fast skikk å døpe barn, selv de som «ikke kan tale», dvs. selv svare på dåpsspørsmålene (stedfortredere skal svare for dem). Polykarp synes være døpt som barn allerede år 80. Origenes er døpt som barn, (ca. 185). Synoden i Kartago avviser med Cyprian å vente med barnas dåp til 8. dag (etter omskjærelsens forbillede) og anbefaler 2. eller 3. dag. Tertullian (ca. 200) forutsetter også at barnedåpen er alminnelig praksis i kirkene, men er den eneste røst i kirkens tre første hundreår som anbefaler foreldrene å utsette barnas dåp. «Hvorfor haster den uskyldige alder til syndenes for­latelse?» Men hans anbefaling av utsettelse henger sammen med at han brøt med kirken og ble montanist. Denne sekt lærte at den som syndet etter dåpen, ikke kunne få syndenes forlatelse (utfra en feilaktig forståelse av Hebr. 10,26-29), videre forkastet den arvesynden (merk: den uskyldige alder!) Først fra 330 får vi en krise for barnedåpspraksisen, fremkalt dels av den tiltagende verdsliggjørelse av kirken, dels av den vrange forståelse av dåpen, at den bare utslettet fortidens synder og forpliktet til et liv uten synd. Derfor får vi en periode der man begynte å utsette, ikke bare dåp av barn, men også av voksne til tiden nærmest mulig døden, «for å kunne dø i renhet». Fra denne tid er det mange vitnesbyrd om utsettelse av barns dåp. Et typisk eksempel er Gregor av Nazians (381), han råder til å vente til i hvert fall 3-årsalderen. Men fra 365 er denne krise overvunnet.

Den lutherske kirke mener derfor å ha både apostlene og oldkirkens praksis for seg i sin barnedåpspraksis.

Dåpens form.
Lutheranerne lærer at dåpens form i urkristendommen normalt har vært neddykkingsdåp, og at denne dåpsform er forbillede for den bibelske dåpssymbolikk (død og oppstandelse med Kristus). Når de i dag stort sett praktiserer overøsingsdåp, så er det bare en følge av en praktisk tilpasning. Allerede «De tolv apostlers lære» (fra år 120) sier at dåp kan skje ved overøsing der det ikke er nok vann. Luther beklaget at kirken ikke har holdt fast ved dåpens opprinnelige tegn. Men ut fra luthersk dåpssyn er det ikke vannmengden som gjør dåpen til en rett dåp, men «det Guds ord som er lagt til vannet». Lutheranerne har derfor ikke et formalistisk syn på dåpshandlingens utførelse, så mye mindre som Skriften selv ikke gir noen direkte forskrift om denne.

DÅPSSYN, det baptistiske

Den baptistiske bevegelse fører sin begynnelse tilbake til middelalderens og reformasjonstidens døperbevegelser, selv om en nok helt fra oldkirken og ned gjennom hele kirkehistorien finner spor av baptistisk dåpspraksis. Imidlertid skjer det ved reformasjonen en mektig fornyelse av urkristen tro og urkristent menighetsliv. Baptistiske troende anser sin dåpslære og dåpspraksis som en gjenopplivelse av nytestamentlig lære og apostolisk praksis, som var blitt forvansket under pavekirken, en gjenopplivelse på linje med og i nær tilknytning til fornyelsen av de store reformatoriske sannheter om Skriften som eneste rettesnor for lære og liv, og læren om rettferdiggjørelse ved troen alene.

Når en her skal søke å gi en frem­stilling av det baptistiske dåpssyn, gjør en oppmerksom på at en må regne med at det blant baptistiske kristne – likesom i de kirkesamfunn som praktiserer barnedåp – ikke er enighet om alle detaljer i synet på dåpen.

Et hovedpunkt i baptistisk dåpsoppfatning er den sterke betoning av at personlig tro er det Nye Testamentes absolutte, ufravikelige betingelse for dåp, Mrk. 16,16; Apgj. 8,12; 8,37; 10,43-48 m.fl. Erkjennelsen av denne uløselige forbindelse mellom tro og dåp, øver avgjørende innflytelse på baptismens syn på dåpens innhold og betydning, og gir svar på spørsmålet om hvem som har rett til dåp, og når dåp kan finne sted.

Dåpens betydning.
Når det gjelder dåpens innhold og betydning, fremgår det ifølge bap­tistisk dåpssyn klart av N.T. at dåpen er noe mer enn en religiøs seremoni på linje med f.eks. den gamle pakts gudstjenstlige handlinger. Dåpen er også noe mer enn et symbol på en åndelig virkelighet. De gammeltestamentlige tvetninger helliget «til kjødets renhet», Hebr. 9,13. En slik rituell renselse er ikke dåpen, den er «ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud», 1. Pet. 3,21. Den kristne dåp er en real handling med bestemt åndelig og personlig betydning.

En finner i N.T. at tro, dåp og frelse er tett sammenknyttet. Klarest kommer dette fram i Jesu egne ord: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst,» Mrk. 16,16. I urkristen tid var dåpen den handling som markerte et menneskes overgang til kristendommen, det å bli troende og det å la seg døpe var ett og det samme. Dåpen var en offisiell stadfestelse på at den troende gikk inn i et personlig disippelforhold til Frelseren, Mat. 28,19. Mottagelse av evangeliets budskap førte umiddelbart til dåp.

Plasserer en dåpen slik, passer alle ord og uttrykk som N.T. anvender om dåpen: Den som er døpt, er døpt til Kristi død, Rom. 6,3, han er begravet og oppreist med Kristus, Rom. 6,4; Kol. 2,12, han har ikledd seg Kristus, Gal. 3,27, han er blitt døpt til syndenes forlatelse, Apgj. 2,38, og er blitt frelst, 1. Pet. 3,21. Jfr. Mrk. 16,16.

Når en holder klar denne nære sammenheng mellom omvendelse og dåp, vil også en del omstridte ord få en annen valør enn om en ser dem som siktende utelukkende til dåpens virkning. De skriftsteder som taler om «vannbadet i Ordet», Ef. 5,26, «badet til gjenfødelse og fornyelse», Tit. 3,5, å få «avtvettet sine synder», Apgj. 22,16, og bli «født av vann og Ånd», Joh. 3,5, blir dog oftest i baptistiske kretser oppfattet som rent billedlige uttrykk for Ordets og bønnens rensende virkning, jfr. Joh. 15,3; Esek. 36,25-29. Gjenfødelsen er, mener man, ikke uomtvistelig nevnt i forbindelse med dåpen noe sted i N.T. Således er det vanskelig å forstå at Jesus i sin samtale med Nikodemus skulle ha siktet til den kristne dåp som ennå ikke var innstiftet, da han alvorlig la den lovlærde på hjerte at han måtte bli «født av vann og Ånd», Joh. 3,3 fg.

Den tanke at selve dåpshandlingen skulle frelse den som blir døpt, er etter baptistisk syn fremmed for N.T. Skriften lærer klart, hevder baptismen, at rettferdiggjørelse og gjenfødelse skjer i det øyeblikk et menneske kommer til troen på Jesus Kristus som sin stedfortreder og forsoner, jfr. Joh. 3,8-18; Ef. 1,13; 2,5 fg. Den som «tror på hans navn», er født av Gud, Joh. 1,12-13, «alle er I Guds barn ved troen», Gal. 3,26. Det er i N.T. en hel rekke skriftsteder som tydelig tillegger troen frelse og rettferdiggjørelse, og fremstiller den som den ene, store betingelse. Derimot finner en ikke noe sted som sier at dette skulle kunne skje bare i dåpsstunden.

Det er også tydelig at de som fikk Ånden i Kornelius' hus, var frelst (gjenfødt) før de ble døpt, Apgj. 10, 47. Den frelse og hjerterenselse de opplevde, skjedde ved Ordet og troen, 10,44; 11,14.17; 15,9. Dette er intet ekstraordinært, men er i full overensstemmelse med at troen stadig i N.T. fremstilles som frelsesbetingelse og Guds ord nevnes som gjenfødelsesmiddel, Jak. 1,18; 1. Pet. 1,23.

Likevel er det nettopp frelsen dåpen sikter på, og Herrens frelsesløfte er knyttet til troen og dåpen i forening. Det må derfor være bibelsk riktig å oppfatte det slik at dåpen er ment som et ledd i selve frelsesmottagelsen. Det samme gjelder også munnens bekjennelse, Rom. 10,9-10, jfr. Mat. 10,32-33. Dåpshandlingen har jo fra de eldste tider vært ledsaget nettopp av en personlig bekjennelse av troen, jfr. Apgj. 8,36-37. Dåpen er også i seg selv en bekjennelseshandling.

Nettopp fordi dåpen i urkristendommen var så tett knyttet til omvendelsen, ble dåpen helt enkelt troens uttrykk. Den frelsende tro var den tro som ga seg til kjenne, ikke bare ved munnens bekjennelse eller ved påkallelse av Herrens navn, Rom. 10,13, men fremfor alt ved dåp. Tro og dåp er i N.T. så intimt forbundet, at hvor det tales om dåp, er troen underforstått, og hvor det tales om tro, er dåpen for tanken underforstått og medregnet.

I forbindelse med troen er derfor dåpen virkekraftig, for det Gud gir i dåpen, mottas ved tro. Dåpen er et ytre tegn, men for den troende vil den være et ledd i virkeliggjørelsen av den indre virkelighet som den be­tegner. Dåpen får både en guddom­melig og en menneskelig side: Over­for mennesker vitner dåpen om Guds nåde, overfor Gud er den et vitnes­byrd om et menneskes tro. Gjen­fødelsens reale årsak er alltid Åndens gjerning og troens ord. Dåpen er til­ordnet og samordnet med Åndens gjerning, slik at den på en ytre måte avbilder og innvier til dette som Ån­den utfører i det indre. At både troen og dåpen på denne måte hører sam­men og samvirker til menneskets frelse, fremgår av de steder i N.T. hvor dåpen omtales, kanskje mest tydelig av Mrk. 16,16: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.»

Fordi troen er til stede før dåpen, vil denne være et segl, en stadfestelse av og bekreftelse på det Gud allerede ved Ordets forkynnelse har tilsagt den troende. Jfr. Abrahams tro og omskjærelse, Rom. 4,11. Dåpen blir en ytre besegling av barnekåret, likesom Ånden gir en indre besegling, 2. Kor. 1,21 fg.; Ef. 1,13 fg.; 4,30: Rom. 8,16. (Jfr. også 1. Joh. 5,6-8: Ånden, vannet og blodet.) Denne dåpens stadfestende betydning henger nøye sammen med selve dåpens vesen. Dåpen kan bare forstås sammen med forkynnelsens ord, den utfører sin stadfestende tjeneste ved at den er en synlig, nåtidig og personlig handling som følger etter det eviggyldige og universelle ord om Kristi kors. Dåpen sier det samme som forkynnelsen, men den sier det annerledes, ikke ved mange ord, men ved en lettfattelig handling. Og den sier det til den enkelte. Når den treenige Guds navn nevnes over den som blir døpt, gir Gud derved til kjenne at han er hans eiendom. Denne vedkjenning ligger i selve dåpens innstiftelsesord. Disse ord er talt og forordnet av Jesus Kristus selv, de er mer enn menneskeord og de gjør dåpen til mer enn en menneskehandling.

Etter baptistisk trosoppfatning er dåpen for den troende et avgjort brudd med synden, selvet og verden. Alt det Kristus døde for, er den troende død ifra, Rom. 6,2; Gal. 5,24; 6,14. Fordi den troende er korsfestet med Kristus og død med ham, skal han også begraves med Kristus ved dåpen, Rom. 6,4. Likesom begravelsen er en synlig og offentlig handling som viser at døden er inntruffet, slik viser også dåpen at den troende er død for synden. Ved begravelsen sprenges det siste bånd mellom mennesket og det jordiske liv. På samme måte fullbyrdes ved dåpen den troendes brudd med det gamle liv. I Herrens navn og ved troen på Guds kraft blir han så oppreist med Kristus for å vandre i et nytt levnet, Rom. 6,4; Kol. 2,12.20. Derved blir også dåpen en hjelp og kraft i helliggjørelsen. Både begravelsen og oppstandelsen understrekes av dåpens symbolikk, idet den som døpes senkes ned i vannet og igjen reises opp av det.

Dåpen er det synlige skille som Gud setter omkring sin menighet. Den er det ytre tegn eller kjennemerke som skiller de troende fra alle vantro, men samtidig skal tjene til å forene Guds folk, Ef. 4,3-6. Dåpen har også alltid vært sett på som opp­tagelseshandlingen i den kristne me­nighet.

Dåp av troende.
Baptistiske kristne hevder at like så lite som N.T. kjenner til udøpte kristne, kjenner det til dåp uten tro. I den apostoliske tid var rekkefølgen klar: Forkynnelse, tro, dåp. Det samme er tilfellet i enhver misjonssituasjon. En mener at dette alltid må være den riktige rekkefølge, og at den eneste rette dåpspraksis er dåp av slike som er kommet til personlig tro. Dåpen kan stadfeste troen, men erstatter den aldri. Troen må alltid være til stede som en forutsetning for dåpen, Apgj. 2,38; 8,12.36 fg.; 10,43.47; 11,17; 16,14 fg.; 16,31 fg.; 18,8. Den tro det her gjelder, er tro i evangelisk mening, den tro som kommer ved forkynnelsen av Kristi ord, Rom. 10,17, troen på Jesus Kris­tus som Guds Sønn, jfr. Apgj. 8,37.

Når baptistiske kristne ikke praktiserer dåp av spedbarn, begrunnes dette bl.a. med at det hos disse ikke kan bli tale om omvendelse eller tro på evangeliet i den betydning som her er nevnt. Det ubevisste barn kan jo ikke engang høre evangeliet, og «hvorledes kan de tro der de ikke har hørt?», Rom. 10,14. Etter baptistisk oppfatning kan heller ikke troen reduseres til noe som en mener er vesensforskjellig fra kristen tro, f.eks. en ubevisst «mottagelighet» eller passiv «motstandsløshet». Ikke noe sted taler N.T. om en slik «underbevisst tro». Enda mindre kan troen oppfattes som noe rent instinkt­messig – som f.eks. trangen til mat eller lignende. Tro i kristelig og bibelsk betydning, hevder baptismen, er den tro som virkes av Guds Ånd ved Guds ord.

Likesom troen er dåpens betingelse og forutsetning, så er dåpen troens uttrykk. Her er en igjen ved et viktig punkt i baptistisk dåpssyn: En rett kristen dåp er en troshandling, en tilkjennegivelse av troens lydighet. Troen står ikke bare i en mottagende livsholdning overfor Gud, den står også i et lydighetsforhold. Denne tro må dog ikke ansees som noen prestasjon fra menneskets side, den er meget heller en kapitulasjon! Men likevel er det her tale om en aktiv tro, en tro som handler i lydighet på Guds ord. Som følge av dette må dåpen være en bevisst og villet akt. «En kommer til dåpen, en blir ikke båret til dåpen» (Karl Barth). Selve uttrykket «la seg døpe», Apgj. 2,38; 8,12; 19,5, viser at dåpen er en personlig handling, noe en av fri vilje lar skje med seg. For baptistiske troende står det derfor slik at bare den kan bli døpt som ved Ordets forkynnelse er kommet til troen, og som ved dåpen vil bekjenne denne sin tro.

At det er bibelsk riktig å døpe bare slike som er kommet til personlig tro, mener en fremgår også av at det i N.T. ikke finnes noe påbud om barnedåp. Den kristne dåp avløste Johannesdåpen, og denne ble bare anvendt på voksne personer. Likeså den dåp Jesu disipler utførte under Jesu virketid, Joh. 3,22; 4,2. Det er intet som tyder på at apostlene siden forandret sin dåpspraksis og begynte å døpe barn. Den sammenligning som gjøres mellom barnedåpen og omskjærelsen av guttebarn i den gamle pakt, har neppe noen beviskraft. Omskjærelsen skjedde etter en klar Guds forordning, og etter baptistisk syn måtte en ha en like tydelig og bestemt befaling i N.T. for å kunne praktisere barnedåp. – Analogien med den senjødiske proselyttdåp anser en å være irrelevant. Kristendommen er så særpreget at den må fortolkes ut fra seg selv, ikke ut fra andre foreteelser.

Etter baptistisk oppfatning finnes heller ikke i N.T. noe eksempel på at barnedåp ble praktisert i de ur-kristne menigheter. De tilfeller av «husstandsdåp» som omtales, beviser ikke at spedbarn ble døpt. 1) Kornelius' hus, Apgj. 10-11: Alle hørte Ordet, 10,33, alle kom til troen, 11, 17, alle fikk den Hellige Ånd, 10,44, alle som hadde fått den Hellige Ånd ble døpt, v. 47-48. 2) Purpurkremmersken Lydias hus, Apgj. 16: Lydia selv hørte Ordet, v. 14, og kom til tro på Herren, v. 15. Hun var husets hovedperson og derfor enten enke eller ugift. Det må bli vanskelig å bruke stedet til støtte for spedbarnsdåp. Lydias husfolk er rimeligvis hennes tjenestefolk, kanskje noen av de «brødre» som hørte formaningens ord i hennes hus, v. 40. 3) Fangevokterens hus, Apgj. 16: Alle hørte Herrens ord, v. 32, hele huset kom til troen, v. 34, alle ble døpt, v. 33. (I v. 34 står det egentlig i grunnteksten: «– – og han frydet seg med hele sitt hus over at han hadde satt sin tro til Gud». Når det imidlertid heter at «hele huset» frydet seg, må det stå klart at også «hele huset» (dvs. alle) kom til troen (kfr. norsk overs.: «– – og frydet seg etterat han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud». Slik også i dansk, svensk og engelsk bibeloversettelse). 4) Krispus' hus, Apgj. 18: Hvorvidt alle i denne synagogeforstanderens hus ble døpt, står det intet om, men derimot heter det uttrykkelig at Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus, v. 8. 5) Stefanas' hus, 1. Kor. 1: Denne husstand ble døpt av Paulus, og han skriver om dem i 1. Kor. 16,15-16 at de skal bli vist ærbødighet, fordi de har «stilt seg til tjeneste for de hellige». Kunne de hengi seg i selvfornektende tjeneste, var de også modne til å motta dåpen. Stedet kan vanskelig gjelde småbarn.

Denne korte oversikt over de steder i N.T. hvor det tales om dåp av «hele hus», synes å vise at en var meget nøye med å tale Ordet til alle i et hus, slik at hver enkelt kunne komme til personlig, frelsende tro. Det var ikke nok at husets hovedperson kom til troen og så tok bestemmelsen for de øvrige av familien. Sml. 1. Kor. 7,15-16. Paulus nevner her at en kristen mann kan ha en «vantro hustru» og spør: «Hva vet du, mann, om du kan frelse din hustru?» Videre Tit. 1,6. Det stilles her som et særskilt krav til en eldste at han skal ha «troende barn».

Tilhengere av det baptistiske dåpssyn finner altså ingen støtte for barnedåp i det Nye Testamente. Derimot mener de at en har en del skriftsteder som synes å vise at barnedåp ikke ble praktisert. Til tross for at uttrykket «menn, kvinner og barn» er brukt andre steder, Mat. 14,21; 15,38, brukes det ikke når det tales om dåp, da heter det: «Så lot de seg døpe, både menn og kvinner», Apgj. 8,12. Det synes også å fremgå av 1. Kor. 7,14 at barna i Korintiermenigheten var udøpte. Det gjelder her «eders» barn, de kristne brevmottageres barn, ikke bare barna i de blandede ekteskap. Dersom menighetslemmenes barn hadde vært døpt, kunne Paulus ikke godt ha sammenlignet en vantro manns eller hustrus forhold til sin troende ektefelle med barnas forhold til sine troende foreldre. Likheten mellom en vantro ektefelle og barna, må være at ingen av dem var døpt eller tilhørte menigheten. Likevel behøvde ikke den troende å skille seg fra sin vantro ektefelle, like så lite som foreldrene behøvde å se på sine barn som «urene». Likesom barna er helliget ved foreldrenes tro, så er også en vantro ektefelle helliget ved den troende part. (Den «hellighet» det her gjelder, er selvsagt ikke den personlige hellighet overfor Gud, men en helligelse av familieforholdet.) Etter mange teologers oppfatning står stedet som et klart vitnesbyrd om at barnedåp ikke ble praktisert i de urkristne menigheter.

Baptistiske kristne finner altså ikke noe bevis for at barnedåpen kan føres tilbake til urkristen tid. De kirkefedre som påstår at barnedåpen stammer fra apostlene, påberoper seg det samme for barnekommunionen i nattverden, – det ene synes ikke mer sannsynlig enn det annet.

Baptistiske kristne kan ikke se at dåpen har noen oppgave overfor spedbarn. Visstnok har barnet del i følgene av Adams fall, men det har også del i den frelse som ble vunnet ved Kristi forsoningsverk, og som gjelder alle mennesker, Rom. 5,18. Like så lite som noen akt bringer spedbarnet inn under fallets virkning, like lite trenges noen akt for å bringe det inn under nådens virkning. Likesom barnet tilhører den falne slekt, tilhører det også den slekt som Kristus døde for. Vi møter ikke noe sted i N.T. barnets stilling til Guds rike som et problem. «Guds rike hører sådanne til», Luk. 18,16. Det er også vel verd å merke seg at heller ikke de kirkesamfunn som lærer gjenfødelse i barnedåpen, trekker den konsekvens av sin lære at udøpte barn skulle gå fortapt. Uansett dåpssyn er jo alle kristne enige om at den Gud som fylte døperen Johannes med den Hellige Ånd fra mors liv, også i dag formår å utføre sin gjerning i det ubevisste barn, og begge parter vet med uryggelig sikkerhet at frelsesgrunnen er Kristus og hans verk alene.

Det vanskelige spørsmål om på hvilket tidspunkt barnet får del i det kristne gjenfødelsesliv, blir ikke løst om en her fører inn barnedåpen. Sikkert er det at hvert menneske – barnedøpt eller ikke – ved bevissthetslivets oppvåkning og modning må få del i det bevisste liv med Gud. Her har da etter baptistisk syn dåpen sin naturlige plass.

Dåpshandlingens form.
Dåpen utføres i baptistiske kretser ved neddykking. Det synes klart nok at det var denne dåpsform Jesus hadde for øye ved innstiftelsen av den kristne dåp. Slik ble Johannesdåpen forrettet, og slik utførte Jesu disipler dåpen. Det fremgår tydelig av de ulike skriftsteder som her kommer på tale, at den som skulle døpes, steg ned i vannet, ble døpt og steg så opp av vannet igjen, Mat. 3,16; Apgj. 8,38-39. Dåpen skjedde i «meget vann», Joh. 3,23. Det greske ord baptízein, som ligger til grunn for vårt «døpe», er i N.T. bare brukt i forbindelse med seremonielle handlinger og kan bety døpe, vaske. Men selve grunnbetydningen av ordet baptízein er alltid dykke ned, dykke un­der (i vann).

Dette er også uttrykk for dåpens dype og talende symbolikk: Begravelse og oppstandelse, Rom. 6,4; Kol. 2,12. Dåp utført etter det nytestamentlige mønster blir en symbolpreken, evangeliet fremstilles i en dramatisk handling som viser hen til Jesu død og oppstandelse. Det er også en billedlig fremstilling av den troendes forening med Kristus: Begravet med ham – oppreist med ham, Rom. 6,5.

Inntil det 4. århundre e.Kr. bruktes over hele kirken neddykking ved dåp. Bare ved dåp av syke anvendtes overøsing. Etter denne tid begynte en i enkelte deler av kirken å innføre overøsing også ved vanlig dåp. Men først i det 13. århundre ble overøsing innført i hele den romersk-katolske kirke. Den ortodokse kirke har bestandig fastholdt neddykkingsdåp.

Gud var meget nøye med at hans forordninger ble fulgt i den gamle pakt, og det er ikke mindre viktig at den nye pakts hellige handlinger blir rett utført. Baptistiske kristne mener at en ikke har rett til å forringe dåpens rike og kraftige billede og anser seg samvittighetsbundet til denne dåpsform, som de ser som den eneste bibelske.

DAPSSYN, det metodistiske

I Metodistkirkens Religionsartikkel om sakramentene heter det: «Sakramentene, som er innstiftet av Kristus, er ikke bare kjennemerker og tegn på kristne menneskers bekjennelse, men de er snarere sikre bevis på Guds nåde og velvilje mot oss, gjennom hvilke han usynlig virker i oss, og ikke bare oppvekker, men også styrker og stadfester vår tro på ham.

I artikkelen om dåpen heter det: «Dåpen er ikke bare et kjennetegn og et skillemerke, som utmerker de kristne overfor andre som ikke er døpt, men også et tegn på den nye fødsel. Barnedåp skal bibeholdes innen kirken.»

Den første kristne menighet var en misjonsmenighet og dåpen en misjonsdåp, som tok sikte på voksne mennesker. En selvfølgelig betingelse var da at en måtte tro for å bli døpt, jfr. Mrk. 16,16; Apgj. 2,41; 8,12.36 fg.; 16,30 fg. Etterhånden ble imidlertid også barn av kristne foreldre brakt til dåpen, og denne kristne tradisjon ned gjennom tidene er bibeholdt innen Metodistkirken.

Har så barnet rett til dåp?
Dersom en med rett tenker på egne prestasjoner som kan gjøre krav på noe fra Guds side, vil barnet naturlig nok ikke ha rett til dåp. Men dåpen er en Guds gave og gir ikke uttrykk for noen prestasjon fra menneskets side. Derfor har også barnet rett til dåp. Ved at dåpen får barnedåpens form, blir nådebegrepet det primære, ikke det subjektive og prestasjonspregede.

Metodistkirken har her det til felles med de lutherske kirker at den døper sine barn, men ut fra en helt motsatt begrunnelse. Mens lutheranerne lar sine barn døpe ut fra det syn at de derved skal bli Guds barn, lar metodistene sine barn bringes til dåp ut fra det syn at de allerede er Guds barn.

Når Metodistkirken i sine religionsartikler lærer at barnedåp skal beholdes i kirken, er det fordi denne dåp skal være det synlige budskap om at vi er omsluttet av Guds kjærlighet og forekommende nåde. Dåpsnåden går tilbake til forsoningsnåden, derfor taler Metodistkirken om forsoningsnåden i dåpen, slik som det gis uttrykk for i dåpsritualet: «Gud har i sin store barmhjertighet inngått i paktsforhold med menneskene, i hvilket han har innbefattet barn som deltagere i de nåderike gjerninger.»

Motiveringen for det metodistiske dåpssyn ligger altså i frelsens universalitet, dvs. at den forsoning Jesus bragte til veie på korset, gjelder alle mennesker, Rom. 5,18. Dåpssynet hviler på det faktum at den nye pakt er rikere enn den gamle. I den gamle pakt var barna med, jfr. omskjærelsen. Barna skal også være med i den nye pakt, så meget mer som dåpen i Skriften kalles «Kristi omskjærelse», Kol. 2,11-12. Dette syn blir stadfestet av Peter på pinsefestens dag: «Løftet hører eder til og eders barn,» Apgj. 2,39. Jesus sier jo også om barna at «Guds rike hører sådanne til», Luk. 18,16, og at det er de voksne som må bli som barn for å komme inn i Guds rike, Mat. 18,3. Han tillegger her barna de kvalifikasjoner som kreves av voksne mennesker for å bli delaktige i Riket. Det er da urimelig å vente med å gi barna paktstegnet til de er blitt voksne. Metodistkirken lærer derfor at barnet og alle som tror på Jesus Kristus som sin Herre og Frelser, har rett til dåp.

Foreldrene.
I Metodistkirken er det foreldrene selv som bærer sine barn til dåpen. Faddere brukes ikke. Med denne praksis betones derfor meget sterkt foreldreansvaret. Foreldrene skal i menighetens midte gi et positivt svar på spørsmålet om de vil oppdra sine barn i den kristne tros grunnsannheter.

Menigheten.
Dåpen er en menighetshandling. Bak bønner og påkallelser står selve menigheten. Ved dåp blir denne bønnen bedt: «– at dette barn som nå døpes med vann, også må bli døpt med den Hellige Ånd, opptatt i Kristi hellige kirke og forbli et levende medlem av samme».

Hva innebærer så dåpen?
Vi nevner her 5 punkter, hentet fra Hughes:

1. Dåpen er en erklæring om at barnet tilhører Gud.
2. Ved dåpen overgir foreldrene sitt barn til Kristus og hans kirke og lover å oppdra barnet i gudsfrykt. Dette innebærer også at foreldrene overgir seg selv til Gud.
3. Kirken mottar barnet og påtar seg ansvar for barnets åndelige liv under årene som kommer.
4. Barnet får en virkelig nådegave fra Gud, en gave hvis virkninger ofte viser seg først senere i livet.
5. Dåpen vil i de senere år for barnet bli en velsignet tanke, en påminnelse om opptagelsen i den synlige kirke, og en forpliktelse til å oppfylle dåpens krav til mennesket.

Illustrert Bibeleksikon side 297-308 i bind 2 av:

MEDARBEIDERE

Redaksjonssekretær:          Johan B. Lid, pastor

Redaksjonsmedarbeider:   Tobine Gilbrant

Sekretærer:                          Sonja Jensen,

                                               Thorleif Egeland,

                                               Unni Kristin Gilbrant,

                                               Grethe Kristin Simensen

Billedredaktører:                  Kjell Ruud, Richard Cleave

Systemutvikling:            Tor Inge Gilbrant

Layout og design:                David A. Polfus

Coverdesign:                        Terry van Someren

Foto:                                      Pictorial Archive

  Send meg e-post ved å trykkje på namnet mitt:                                                                                 Sist endra: 29.08.2013