Husband Jon Svendson Ullanes 7613
Born: 1752 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway
Christened: 10. jan 1752 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
Died: 1805 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway
Buried: 7. apr 1805 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
Father: Svend Halvardson Ullanes
Mother: Mallene Henriksdotter 16948
Marriage: 1. jan 1778 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
Wife Torborg Håkonsdotter 8398
Born: 1753 - Austbø, Rennesøy, Rogaland, Norway
Christened: 5. jan 1753 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 8399
Died: 16. oct 1819 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
Buried:
Father: Haagen Toreson Austbø 8401
Mother: Ingeborg Eriksdotter 6403
Children
1 M Svend Jonson Ullanes 7613
Born: 1778 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway
Christened: 6. mar 1778 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 296
Died: 28. mar 1859 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway 5232
Buried: 5. apr 1859 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 5232
Spouse: Martha Jonsdotter 14532
Marr: 5. feb 1799 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 296,3234
2 F Guri Jonsdotter 7613
Born: 1780 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway
Christened: 25. mar 1780 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
Died: 25. jan 1869 - Hanasand nedre, Rennesøy, Rogaland, Norway 31145
Buried:
Spouse: Ole Knudson Hanasand 31144
Marr: 24. jun 1804 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 31145
Spouse: Jone Knudson Hanasand 31144
Marr: 29. apr 1808 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 31145
3 M Håkon Jonson Ullanes 7613
Born: 1782 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway
Christened: 1. oct 1782 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
Died: 1797 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway
Buried: 23. apr 1797 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
4 M Ole Jonson Bru 7613
Born: 1791 - Ullanes, Rennesøy, Rogaland, Norway
Christened: 13. nov 1791 - Hausken kyrkje, Rennesøy, Rogaland, Norway 3234
Died: 27. nov 1824 - Bru, Mosterøy, Rogaland, Norway 9012
Buried:
Spouse: Mette Sjursdotter 7893
Marr: 15. apr 1816 - Askje (Mosterøy) kyrkje, Mosterøy, Rogaland, Norway 9012
Husband Kong Harald I. Halvdansson Hårfagre
Born: Cir 0850 - , , Østfold, Norway
Christened:
Died: 0932 - Haugesund, Haugesund, Rogaland, Norway
Buried:
Father: Kong Halvdan Gudrødson Svarte
Mother: Dronning Ragnhild Haraldsdotter
Marriage: Cir 0918 - Trondheim, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
Other Spouse: Åshild Ringsdotter - Cir 0870 - , Ringerike, Buskerud, Norway
Other Spouse: Svanhild Øysteinsdotter - Cir 0885 - , , Østfold, Norway
Other Spouse: Gyda Eriksdotter - Cir 0890 - , , Hordaland, Norway
Other Spouse: Ragnhild Eriksdotter - Cir 0895 - , , Jylland, Denmark
Other Spouse: Snefris Svåsesdotter - Cir 0898 - Tofte, Dovre, Oppland, Norway
Other Partner: Tora Kåresdotter Mosterstong - (Unmarried)
Wife Åsa Håkonsdotter
Born: - Trondheim, Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
Christened:
Died: - , , , Norway
Buried:
Children
General Notes: Husband - Kong Harald I. Halvdansson Hårfagre
DENNE ARTIKKELEN ER FRA BOKVERKET NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON, UTGITT 1999\endash 2005 Events
• Censuses: 1900, Jåtten, Hetland, Rogaland, Norway.
Knut Olson Holo vart gift med Guri Nilsdotter Skjervheim Events
• Probate: 28. may 1737, Tomter, Frogn, Akershus, Norway.
Follo sorenskriveri Skifteprotokoll 4 18.01.1737 - 20.03.1743 side 22a - 27b: Håkon 4 Håkonsson Marriage Events
• Engagement: 1219, Kongsgarden, Bergen, Hordaland, Norway.
Håkon 4 Håkonsson Etter segna høyrde kyrkja på Sørbø i Rennesøy på 1200-talet til dronning Margrete Skulesdotter. Ho var kona til kong Håkon Håkonson. Ho stamma på farsida frå Erling Skjalgson og oldefar hennar på morsida var Jon Torbergson på Randaberg. Ho må difor hatt aner i andre rygske stormannsætter, til dømes den på Sørbø. 631
Events
• Occupation: Fiskar.
Harald 1 Hårfagre
Norsk konge.
Foreldre: Halvdan Svarte og Ragnhild (antakelig Haraldsdatter).
Gift med Ragnhild Eriksdatter (ifølge sagaene en dansk kongedatter). Far til Eirik Blodøks (ca. 895\endash 954) og Håkon 1 Adalsteinsfostre "den gode" (ca. 920\endash ca. 960).
Som landets første "enekonge" har Harald Hårfagre en ruvende plass i norsk historie. I sagaene fremstilles han som de tidligere småkongenes beseirer, og dermed rikssamleren som én gang for alle skapte Norges rike. De senere norske kongene var ifølge sagaene hans ætlinger. Dette har fått også moderne historikere, på 1800- og 1900-tallet, til å tillegge Harald og kongedømmet hans en helt særegen betydning. Men disse historikerne har samtidig understreket at "rikssamlingen" var en langvarig prosess, og at den minst varte til og med Olav Haraldssons kongedømme, under visse synsvinkler enda lenger.
Etter den såkalte sagakritikkens gjennombrudd, rundt den første verdenskrig, har man dessuten funnet det problematisk at så mye av kildematerialet om Harald er fra 1100- og 1200-tallet, tre hundre år etter at han levde. I tillegg er det et problem at det er den yngste delen av dette materialet som har størst omfang. Således inneholder Snorres utførlige beretning en mengde detaljer som ikke står i de litt eldre sagaene. Av samtidige kilder finnes ikke annet enn noen få skaldekvad. Bare ett av disse kvadene, Haraldskvæði, antakelig diktet av Torbjørn Hornklove, gir konkrete opplysninger av verdi (se nedenfor), de andre inneholder stort sett bare stereotype kampskildringer.
Harald ble med tiden gjenstand for en omfattende sagndannelse, som har påvirket sagaene. Her inngår bl.a. sagnet om Harald og finnejenta Snøfrid. Haralds tilnavn, "Luva", er også en del av sagntradisjonen. Det forklares der som "den lurvete", og som en følge av at Harald hadde lovet ikke å klippe hår eller skjegg før han hadde vunnet Norge. En moderne tolkning er at det kan ha vært et folkelig æresnavn som siktet til at han skulle ha vært født med "seiershue" (Moltke Moe). Tilnavnet er også nevnt i Haraldskvæði.
Som ledd i sagakritikken lanserte Halvdan Koht rundt 1920 en ny kronologi som omfattet så vel Harald Hårfagres historie som resten av kongene på 900-tallet frem til Olav Tryggvason. Koht mente at Harald var født rundt 860 (ikke ca. 850), videre at slaget i Hafrsfjord ikke hadde stått 872, men rundt 900, og at Harald var død omkring 940. Men Ólafia Einarsdóttirs undersøkelser i 1960-årene har stort sett gjenreist tiltroen til den datering av Haralds død som islandske lærde foretok på begynnelsen av 1100-tallet. Det betyr at Harald døde 932 eller temmelig nær dette året. Alle de tidligere årstallene i Haralds liv og regjering er fremdeles usikre.
Vi vet ingenting om Haralds barndom og oppvekst, bortsett fra at Haraldskvæði forteller at han allerede som ung hadde vennet seg til et krigerliv ute på skipene. Kvadet kaller ham også for "Halvdans sønn". Denne Halvdan er ifølge sagaene den østnorske småkongen Halvdan Svarte. Kvadet Nóregs konungatal, fra ca. 1190, som bygger på et nå tapt verk av Sæmund Frode (1056\endash 1133), sier at "den kraftige Harald, den hårfagre, tok kongsnavnet etter at Halvdan var druknet i isen". Det riket faren Halvdan overlot sønnen, lå på "det krigerske Ringerike", hvor Halvdan ble hauglagt. Men Harald var ikke fornøyd med å ha bare det riket forfedrene hans hadde hatt: "Sogningenes konge" (som Harald kalles her) la under seg alt land mellom Göta elv og Finnmark, og han ble landets første einvaldskonungr (enekonge).
Det er verd å merke seg at denne relativt tidlige sagatradisjonen regner med at det indre av Østlandet er Haralds slektsbasis på farssiden. Først i de senere sagaene og tydeligst hos Snorre knyttes Halvdan og Harald til Vestfold, sammen med slekten deres flere ledd bakover. Vestfold blir dermed selve utgangspunktet for rikssamlingen. Utviklingen av dette synspunktet kan ha sammenheng med danske krav på Viken i annen halvdel av 1100-tallet. De danske kongene påstod at Viken historisk sett var dansk land. Det kunne ha betydning i en slik situasjon hvis de norske kongene kunne hevde at nettopp Vestfold var deres gamle slektsland.
Det eldre Nóregs konungatal synes derimot som nevnt å plassere Harald i Sogn idet han begynner på sitt erobringsverk. Det er antakelig en forbindelse mellom dette og det som formodentlig var vanlig oppfatning av Haralds morsætt på begynnelsen av 1100-tallet, nemlig at moren Ragnhild var datter av sognekongen Harald Gullskjegg. De senere sagaene forteller imidlertid noe annet: Halvdan Svarte giftet seg to ganger, med to kvinner som het Ragnhild, og i begge ekteskap fikk han en sønn som het Harald. Som Ólafia Einarsdóttir har vist, representerer det andre ekteskapet, med Ragnhild nummer to (som skulle ha blitt mor til Harald Hårfagre), etter alt å dømme et senere tillegg til den opprinnelig enklere historien. Gjennom dette tillegget fikk Harald Hårfagre en så fornem morsætt som vel mulig, ettersom den siste Ragnhild ble sagt å være ætling av de danske skjoldungekongene. Dette knyttet også Harald sterkere til Østlandet/Viken.
Gangen i Haralds erobringer kjenner vi ikke. Snorre lar ham foreta et systematisk felttog, fra Østlandet til Trøndelag, som han la under seg sammen med håløygjarlen Håkon Grjotgardsson, og videre til Vestlandet og nedover vestlandskysten til hele erobringen ble fullført i slaget i Hafrsfjord. Dette bildet har også preget ettertidens oppfatning. Men andre sagaer gir opplysninger som ikke passer med et slikt forløp. Ut fra skaldestrofene Snorre siterer, er det heller ikke lett å se at han har et mer konkret grunnlag å bygge på. Sannsynligvis har han resonnert seg frem til det han syntes var et passende mønster.
Slaget i Hafrsfjord er det eneste større slaget Harald utkjempet som vi har relativt god beskjed om. Men den samtidige kilden, Haraldskvæði, røper ingenting om hvilken plass dette slaget har i et større hendelsesforløp. Derimot er det tydelig at slaget i seg selv var bemerkelsesverdig: "Hørte du i Hafrsfjord, hvor hardt de sloss der, storættet konge [Harald] og Kjotve den rike. Knarrer kom østfra lystne på kappleik, med gapende kjefter og krot på stavnen." Det er ellers trekk ved kvadet som tyder på at Harald i Hafrsfjord ikke angrep motstanderne i deres rike, slik Snorre opplyser, men at de angrep ham i det som var hans rike. Det betyr i så fall at Harald allerede var konge på Sørvestlandet da slaget ble utkjempet. Nøyaktig når han hadde lagt under seg disse områdene, er det likevel umulig å si. Kvadet navngir to av motstanderne hans \endash Kjotve den rike, som sagaene kaller Agder-konge, og Haklang. Navnene er tilnavn (Kjotve = "tjukken"; Haklang = "han med lang hake") og lar seg ikke identifisere nærmere. Men det uvanlige Haklang-navnet er også kjent fra en dansk runestein, og det er godt tenkelig, også av andre grunner, at Haralds norske motstandere fikk dansk hjelp. I alle fall sier skalden at Haralds fiender kom østfra, og han avslutter også kampskildringen med å fortelle at de slagne motstanderne "aste av sted over Jæren, hjem fra Hafrsfjord, lystne på mjøddrikk". Med andre ord kom de fra områder i Sør-Norge, der den danske innflytelsen ofte var betydelig.
Mye tyder på at Haralds rike først og fremst var et vestlandsrike. Haraldskvæði sier om kongen at han "bor på Utstein", og han skal ha blitt gravlagt ved Haugesund. De kongsgårdene som nevnes i sagaene i forbindelse med Harald og hans nærmeste etterfølgere, ligger i et område som strekker seg fra Nordhordland til Jæren. Har Haralds rike omfattet områder i tillegg til dette, har det mest sannsynlig vært på den måten at mektige høvdinger anerkjente hans overherredømme og ble hans jarler i et føydalt underordningsforhold. Vi kjenner navnene på noen slike jarler: Atle den mjove i Sogn, Ragnvald Mørejarl på Nordvestlandet og ladejarlen Håkon Grjotgardsson. Sistnevnte var selv rikssamler og erobrer; han kontrollerte Trøndelag og Nord-Norge og hadde makt omtrent som en selvstendig fyrste. Det ser ikke ut til at Harald hadde særlig innflytelse på Østlandet. Her møter vi også langt senere småkonger, som i kystområdene gjerne var den danske kongens underkonger. I innlandet fantes det også flere småkonger, uten at det lar seg helt bestemme hva som lå i en slik kongeverdighet.
Blant historikerne har synet på Haralds rikssamling vekslet en del. På 1800-tallet, mens man ennå stort sett holdt seg til sagaene, var det vanlig å understreke rikssamlingens militære karakter. P. A. Munch talte helst om "sammenerobringen" av de forskjellige landsdelene. Det gamle aristokratiet ble oppfattet som Haralds hovedmotstandere. I mellomkrigstiden snudde sagakritiske og marxistisk inspirerte historikere om på dette (Halvdan Koht, Johan Schreiner og Andreas Holmsen), og betraktet tvert imot, noe dogmatisk, Haralds kongedømme som et "redskap" for aristokratiets klassemakt. Således hevdet Holmsen (1939) at Haralds hovedoppgave var å pasifisere den sørlige delen av leden langs kysten, den egentlige "nordveien", slik at det nordnorske kystaristokratiet \endash høvdinger som hålogalendingen Ottar, som er omtalt i engelske kilder \endash kunne få brakt varene sine trygt sørover.
Senere tok Holmsen (1976) avstand fra denne oppfatningen og understreket igjen samlingens karakter av militær erobring. Den var av samme type som den vikingene drev med ute \endash "sjøkongen går i land" var en karakteristisk tittel på en av Holmsens forelesninger om Harald. Med denne understrekingen mente han også å kunne kaste lys over et gammelt diskusjonstema, nemlig de islandske sagaenes opplysninger om at Harald Hårfagre tok "odelen" fra bøndene. Forklaringen måtte være at Harald hadde holdt store militærstyrker, som bøndene skulle underholde og innkvartere. Slike veitsler (eg. 'ytelser') til kongen og hans menn betydde en så stor belastning, og medførte så mye innblanding fra kongedømmets side, at bøndene betraket den nye situasjonen som et eiendomstap.
Selv om Haralds rike var mindre av utstrekning enn det senere norske kongeriket, var det en betydelig riksdannelse. Harald trådte i forbindelse med utenlandske konger, blant dem den engelske kong Athelstan (Adalstein), som oppfostret Håkon, en av Haralds yngre sønner. Haralds ekteskap med en dansk kongedatter må også betraktes som et ledd i hans utenrikspolitikk, uten at vi kan si hva denne forbindelsen konkret betydde.
Harald hadde en rekke sønner med forskjellige kvinner. De enkelte sagaene navngir fra 11 til 20, mens en samtidig kilde, kvadet Hákonarmál, bare gir grunnlag for å regne med 9. Her heter det at Håkon den gode, som antakelig var den lengstlevende av Haralds sønner, skulle møte "åtte brødre" når han kom til Valhall. Den dronningfødte Eirik var den fremste av sønnene og utsett til å etterfølge faren. Han ble overkonge allerede mens faren levde, samtidig som de andre sønnene også fikk kongsnavn. Eirik betraktet brødrene som rivaler og drepte flere av dem, men måtte selv flykte fra landet (ca. 934), et par år etter farens død. Håkon den gode, som hadde vært til oppfostring i England, ble ny konge. Han ble senere drept av Eirikssønnene. Det er disse kongene, Haralds etterkommere i to generasjoner, som vi med sikkerhet kan regne til Hårfagreætten. Derimot er det tvilsomt om de senere kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Harald Hardråde virkelig stammet fra Harald Hårfagre, slik sagatradisjonen hevder.
Mest sannsynlig døde Harald Hårfagre omkring 932. Ifølge Snorre ble han gravlagt ved Haugesund, i en gravhaug like nord for byen. Her ble det 1872 reist et stort minnesmerke i forbindelse med festen for rikets "tusenårige beståen", etter en landsomfattende innsamling \endash som likevel ikke gav nok penger, så Stortinget måtte bevilge resten.
Kilder og litteratur
- HKr.
- Fagrskinna, overs. av J. Schreiner, 2. utg. 1972
- H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
- A. Holmsen: Norges historie fra de eldste tider inntil 1660, 1939 (og senere utg.)
- H. Koht: Harald Hårfagre og rikssamlinga, 1955
- A. Holmsen m.fl. (red.): Norske historikere i utvalg, bd. 1, 1967, bd. 6, 1983
- Ólafia Einarsdóttir: "Dateringen af Harald hårfagers død", i HT, bd. 47, 1968, s. 15\endash 34
- A. Holmsen: Nye studier i gammel historie, 1976
- P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800\endash 1130, 1977
- C. Krag: "Vestfold som utgangspunkt for den norske rikssamlingen", i Collegium Medievale 3, 1990, s. 170\endash 195
- d.s.: Vikingtid og rikssamling 800\endash 1130, bd. 2 i ANH, 1995
------------------------------------
Harald Hårfagre
Harald Hårfagre (gammelnorsk: Haraldr hárfagri) (født ca. 850 og død ca. 931-932) regnes som den første kongen over en større del av Norge. Han var konge over Sogn fra om lag 860 og regnes ofte som konge over Vestlandet og Trøndelag fra ca. år 872 til sin død. Årstall fra denne perioden må uansett sees som antydninger og ikke som fakta.
Familie og opphav
Kildene er samstemte om at hans far var Halvdan Svarte.
Ifølge Are Frode (også gjengitt av Snorre) kan Halvdan Svarte ha bodd på Ringerike eller Hadeland, og farsslekten kom fra Ynglingeætten. Etter Egils saga kan Harald være fra <øst i Viken>[1] (Østfold), siden han etter denne sagaen skal ha arvet dette området. Fagrskinna viser ikke til noen forbindelse med Ynglingeætten. Diktet Nóregs konungatal, som trolig har Sæmund Frode som kilde, slår fast at Haralds forfedre hadde styrt Sogn.[2] Trolig kan en ikke være rimelig sikre på mer enn navnet Halvdan Svarte. Tilknytningen til Ynglingeætten og geografiske plasseringer kan være konstruert ut fra politiske motiver flere hundre år etter at han levde.
Med hensyn til hvem som var mora, er kildene ikke samstemte.[3] De som oftest anføres som hans mor, er Ragnhild Sigurdsdatter eller Ragnhild Haraldsdatter. Ólafía Einarsdóttir mente at beretningen i Fagrskinna om at Ragnhild Sigurdsdatter var mora, var laget fordi kong Håkon Håkonson av utenrikspolitiske grunner ønsket å koble den norske kongeslekten med den danske skjoldungsætten.[4] Og at Harald Hårfagres mor var Ragnhild Haraldsdatter, datter av kong Harald Gullskjegg i Sogn.
Ektefeller og etterkommere
Harald Hårfagre skal ha hatt mange barn, med forskjellige kvinner. Hvor mange han fikk, er ukjent. I Historia Norvegiæ sies det at han hadde 16 sønner. Ågrip og Fagrskinna[5] gir navnene på 20 av Haralds sønner. Snorre sier ikke noe om antallet. Etter Historia Norvegiæ var Eirik Blodøks den eldste, mens Snorre mente at Guttorm var den eldste. Etter Fagrskinna var Eirik blant de eldste. Fagrskinna regnet Håkon den gode til å være blant de yngste.
Etter Haralds død ble det å stamme fra Harald Hårfagre politisk opportunt: det ga arverett til kongemakten. Å ha Harald Hårfagre som oldefar ga uendelig mye mer legitimitet til et maktprosjekt enn å stamme fra en tilfeldig småkonge. Det er mer enn sannsynlig at mange av de slektslinjene som senere tiders høvdinger viste til, hadde blitt redigert av hensyn til dette. Det kan reises berettiget tvil om kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldson og Harald Hardråde var etterkommere til Harald Hårfagre.[6]
Følgende oversikt over Haralds barn og barnas mødre må derfor leses med stor skepsis, kanskje med unntak av barna Eirik Blodøks og Håkon Adalsteinsfostre, som regnes som sikre.
Mulige, men lite sannsynlige barn med Gyda Eiriksdatter: Ålov Årbot, Rørek Haraldsson, Sigtrygg Haraldsson, Frode Haraldsson og Torgils Haraldsson.
Mulige, men lite sannsynlige barn med Åsa Håkonsdatter: Guttorm Haraldsson, Halvdan Svarte Haraldsson, Halvdan Kvite Haraldsson og Sigrød Haraldsson.
Sannsynlig barn med Ragnhild Eiriksdatter er Eirik Blodøks.
Mulige, men svært usannsynlige barn med Svanhild Øysteinsdatter: Bjørn Farmann, Olav Haraldsson Geirstadalf og Ragnar Rykkel.
Mulige barn med Åshild Ringsdatter: Ring Haraldsson, Dag Haraldsson, Gudrød Skirja, Ingeborg Haraldsdatter og Ingegjerd Haraldsdatter (kanskje Tora Mosterstong var hennes mor)
Mulige, men lite sannsynlige barn med Snøfrid Svåsedatter: Sigurd Haraldsson Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine.
Sannsynlig barn med Tora Mosterstong: Håkon den gode (Håkon Adalsteinsfostre).
Bosted
Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde. Årsaken kan være at kunnskapen var gått tapt fram til de første sagaene ble nedskrevet 300 år etter at Harald levde.
Fagerskinna forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn.[7]
Verken Theodoricus monachus' Historien om de gamle norske kongene, Ågrip eller Fagerskinna fortalte hvor Harald bodde da han var konge over et større område.
Haraldskvadet forteller at Harald oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: <østmenns herre som holder til på Utstein>.[8]
Ifølge Heimskringla[9] og Egils saga[10] styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om Snorre Sturlason baserte dette på kilder eller om det er diktning vet vi ikke.
Det kan være at han en tid bodde på Gaular, og senere på Utstein, men det er svært usikkert
Tilnavn
Harald Hårfagre mener en er kjent under tilnavnene Harald Luva, Harald Hårfagre og Harald Dovrefoster. Bare Luva er kjent brukt i hans egen samtid. I Flóamannasaga fra omkring år 1300 ble det fortalt at Harald først ble kalt
Tilnavnet
Tilnavnet
Ifølge et opphavssagn for
Konge på Vestlandet
Sagaene som vi har tilgang på gir vidt forskjellig inntrykk av hvor Harald vokste opp, hva som var hans maktbasis og hvilke deler av landet han erobret. Han framstilles både som en vestlandskonge og en østlandskonge. Fagrskinna som er den eldste kongesagaen vi har tilgang på, gjør Vestlandet og Sogn til utgangspunkt. Heimskringla gjør Østlandet og Vestfold til utgangspunkt. Egils saga gjør <øst i Viken> (Østfold?) til utgangspunktet. Fagrskinna har trolig bygd på Sæmund Frode, og Heimskringla og Egils saga på Are Frode.[13] På 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet hadde Snorres beretning størst gjennomslagskraft. Johan Schreiner gjorde seg i 1936 til talsmann for at Harald var en vestlandskonge.[14] I dag er det den helt dominerende oppfatningen, men uten at det er helt konsensus.
Den mest sannsynlige begivenhetsrekken er at Harald Hårfagre ble konge i Sogn i tiårsalderen etter sin morfar Harald Gullskjegg. Diktet Noregs Konungstal knytter også Harald mot Sogn, som Sognekonge, før han starter sine erobringer. Med basis i Sogn[15] har han så erobret Hordaland og Rogaland.
For å kunne klare det, gikk han sammen med Ladejarlen Håkon Grjotgardson. Håkon tok over styring av Sogn[16] etter Harald Hårfagre, mens Harald hadde de rikere områdene i Hordaland og Rogaland. Kildene er motstridende om han erobret Trøndelag, eller om det ble inngått en allianse. Trolig anerkjente jarlene Harald som overkonge.
Han skal ha vunnet mange slag, men vi kjenner bare til ett. Det skal ifølge Snorre Sturlason og Egils saga også ha vært det mest kjente slaget: slaget i Hafrsfjord, tidfestet til omlag 872. Her vant han over en allianse av småkonger på Vestlandet og Sørlandet. Ut fra navnene på motstanderne har det også vært argumentert med at det må ha vært danske soldater med i slaget. En danske var danehøvdingen Tore Haklang. I Grettes saga berettes det hvordan han ble angrepet av Haralds menn og falt på skipet.[17] Noen mener at han i Hafrsfjord erobret Rogaland, mens andre mente at han forsvarte sitt rike. Han var etterpå ubestridt konge for kystlandet fra Rogaland til Stadt.
Han var ifølge Snorre den første kongen som styrte over hele Norge, men det er ikke i samsvar med andre kilder og dagens oppfatninger. Harald Hårfagre styrte bare deler av det nåværende Norge. Hans opprinnelige maktbase var i Sogn. Med grunnlag i fortellingen i Fagrskinna, kan en også hevde at Harald ikke kontrollerte noe som helst på Østlandet, mens andre mener at han også kan hatt kontrollene over deler av Opplandene. Etter sine erobringer kontrollerte han Vestlandet. Hans alliansepartnere Ragnvald Mørejarl og ladejarlene i Trøndelag kontrollerte det meste av det nordenfjeldske Norge. Viken, Vestfold og kanskje større deler av Østlandet, var under den danske kongens styre.
Han var kjent for å styre med hard hånd. Landnåmet på Island blir i sagaene forklart med Harald Hårfagres
Siste leveår og død
Da Harald var omlag 80 år gammel lot han sønnen Eirik Blodøks bli overkonge, fordi han selv begynte å bli svak. Han levde ennå tre år, men døde da sottedød (av sykdom).
Harald Hårfagres begravelse er omtalt i Ågrip[18] som:
Deretter andast han (Harald Hårfagre) i Rogaland og vart hauglagd på Haugar upp frå Hasseløysund.
I Heimskringla[19] fortelles det:
Kong Harald døde sottedøden på Rogaland og er hauglagt på Haugar ved Karmsund Ved Haugesundet står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug, men vestenfor kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen. Steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav; der sto det en stein ved hodet og en ved føttene, og hellen var lagt ovenpå dem, og det var fylt med stein på begge sider under. De steinene som var i haugen, og som det her er fortalt om, står der nå på kirkegården.
Med dette som kilde, har det vært gjettet på at han ble gravlagt der Haraldsstøtten i Haugesund nå er reist, men det er i beste fall svært usikkert.
Etter Are Frodes kronologi døde han i 931 eller 932. Denne kronologien blir ansett som den mest pålitelige en har.[20]
Noter
1.^ Egils saga, oversatt av Hallvard Lie, 1970, side 10.
2.^ Ólafía Einarsdóttir:
3.^ Fagrskinna og Heimskringla sier at Halvdan Svarte var gift med Ragnhild Haraldsdatter og Ragnhild Sigurdsdatter. Et senere tillegg til Fagrskinna sier at Halvdans andre kone var Helga Dagsdatter fra Hadeland. I Landnåmabok er Tora oppført som Halvdans første kone, og ikke Ragnhild. Snorre mente at Ragnhild Sigurdsdatter var datter av Sighurd Hjort, mens forfatteren av Fagrskinna mente det var Sigurd Orm-i-øyet.
4.^ Ólafía Einarsdóttir: Harald Dovrefoster fra Sogn, Historisk Tidsskrift nr 2, 1971.
5.^ Fagrskinna en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 28.
6.^ Krag, Claus (1989):
7.^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 22.
8.^ Fagerskinna, utgave ved Johan Schreiner, 1982, side 25.
9.^ Heimskringla,
10.^ Egils saga, 1970, side 74.
11.^ Knut Helle i Collegium Mediviale, 2011.
12.^ Etter sagnet var Haralds motiv for rikssamlingen, at han ønsket å gifte seg med Gyda Eiriksdatter. Harald hadde forelsket seg i denne kongsdatteren (datter til Kong Eirik av Hordaland), som ble fostret opp av en rik bonde i Valdres. Han sendte sine sendemenn for å hente henne, men hun ville ikke ha Harald, fordi han ikke var mektig nok. Hun lurte på hvorfor han ikke hadde lagt hele Norge under seg. Han ble slett ikke fornærmet av det hun sa, men tok utfordringen, og lovte å ikke klippe seg før han hadde samlet hele landet under seg. Etter slaget i Hafrsfjord dro Harald til Ragnvald Jarl på Møre. Da var han ikke klipt på ti år, men her kunne han endelig la håret falle. Det sies at Han lot håret falle på Bremsnes på Averøya. På det stedet står det i dag et stort tre med en steinmur rundt, som et minne. Det var Ragnvald Jarl som da ga han tilnavnet
13.^ Einarsdottir, 1971
14.^ J. Schreiner:
15.^ Einarsdottir, 1971
16.^ Fagrskinna en norsk kongesaga, oversatt og med innledning av Johan Schreiner, Oslo, 1972, side 23.
17.^ Titlestad, Torgrim (2006): Slaget i Hafrsfjord, Saga Bok, side 8
18.^ Ágríp kapittel 4.
19.^ Harald Hårfagres saga, kap.43.
20.^ Ólafía Einarsdóttir: Dateringen av Harald Hårfagres død \endash Om påliteligheten i sagaenes tidsangivelse, Historisk Tidsskrift nr 1, 1968.
Husband Edvard Martinius Jaatun
AKA: Edvart
Born: 15. sep 1878 - Jåtten, Hetland, Rogaland, Norway 9896
Christened: 13. oct 1878 - Hetland kyrkje, Stavanger, Rogaland, Norway 9896
Died: 25. feb 1955 - Jåtten, Hetland, Rogaland, Norway
Buried: 28. feb 1955 - Hinna gravlund, Hetland, Rogaland, Norway
Father: John Asserson Jåtten
Mother: Sina Jørgine Salomonsdotter 12620
Marriage: Cir 1925 - , , Rogaland, Norway
Wife Amalie Henriette Håkonsen
Born: 27. jan 1899
Christened:
Died: 3. feb 1960 - Jåtten, Hetland, Rogaland, Norway
Buried: 9. feb 1960 - Hinna gravlund, Hetland, Rogaland, Norway
Children
Husband Knud Olson Håkonsgard
Born: 1708 - Holo, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 42543
Christened:
Died: 1800 - Torsteinsrud store, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 42543
Buried: 6. sep 1800 - Ål kyrkje, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 11331
Father: Ole Olson Holo
Mother: Guri Olsdotter
Marriage: Cir 1743 - Ål kyrkje, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway
Wife Guri Nilsdotter
Born: 1717 - Skjervheim, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 42543
Christened:
Died: - Torsteinsrud store, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway
Buried:
Father: Nils Olson Skjervheim
Mother: Guri Torkelsdotter
Children
1 F Guri Nilsdotter
Born: 1748 - Torsteinsrud store, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway
Christened: 29. dec 1748 - Ål kyrkje, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 42543
Died: 1749 - Torsteinsrud store, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 42543
Buried:
2 F Guri Nilsdotter d.y.
Born: 1750 - Torsteinsrud store, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway
Christened: 15. nov 1750 - Ål kyrkje, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 42543
Died: 1755 - Torsteinsrud store, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 42543
Buried:
3 M Niels Knudson Veslehaugen
Born: 1757 - Torsteinsrud store, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway
Christened: 13. mar 1757 - Ål kyrkje, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 23366
Died: 1. feb 1836 - Veslehaug, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 7052
Cause of Death: Alderdomssvaghed.
Buried: 18. feb 1836 - Leveld kyrkjegard, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 7052
Spouse: Gunil Syvertsdotter
Marr: 1784 - Ål kyrkje, Ål (Hallingdal), Buskerud, Norway 23367
General Notes: Husband - Knud Olson Håkonsgard
I 1746 kjøpte Knut Olson Holo og Guri Trintrud 6 laupsbil i garden hjå Tolleiv Opsata. Knut var lagrettemann frå 1748.
Knut selde nordre Trintrud til Knut Knutson Torsteinsrud i 1755 for 440 rd. I 1776 kjøpte Knut Veslehaugen for 495 rd. I 1779 selde dei den andre delen av garden Håkonsgard til sonen for 398 rd og kår.
Barn:
1. Guri Knutsdtr. Håkonsgard Settungsgard . 1744-1826 Gm Oleiv Embrikson Kyrkjedeld Settungsgard. Gm Knut Sevatson Lappegard til Settungsgard.
2. Ola Knutson Håkonsgard 24.04 1746-1837 G 1776 m Liv Ivarsdtr. Espegard. G 1792 m Liv Embriksdtr. Espegard.
3. Guri Knutsdtr. Håkonsgard 29.12 1748-1749
4. Guri Knutsdtr. Håkonsgard 15.11 1750-1755 Guri døydde av barnekoppar fem år gamal.
5. Ambjørg Knutsdtr. Håkonsgard Huus 19.01 1755- Gm Eirik Olson Veslegarden Huus. Sjå søre Huus gnr. 112/6.
6. Nils Knutson Håkonsgard Veslehaug 13.03 1757-1836 Gm Gunhild Syversdtr. Ødelien.
Husband Ansteen Håkonson
Born: Cir 1666 - Hol, Ås, Akershus, Norway
Christened:
Died: 1718 - Tomter, Frogn, Akershus, Norway
Buried:
Father: Haagen Anstenson
Mother:
Marriage: 1700 - Frogn kyrkje, Frogn, Akershus, Norway
Wife Ingebor Syvertsdotter
Born: Cir 1665
Christened:
Died: 1737 - Tomter, Frogn, Akershus, Norway
Buried:
Other Spouse: Lauritz Kristenson - Cir 1690 - Frogn kyrkje, Frogn, Akershus, Norway
Other Spouse: Poul Jonson Tomter - 1720 - Frogn kyrkje, Frogn, Akershus, Norway
Children
1 M Lars Anstenson
Born: 1703 - Stubberud, Frogn, Akershus, Norway
Christened:
Died: 1742 - Her, Frogn, Akershus, Norway
Buried:
General Notes: Wife - Ingebor Syvertsdotter
Den 28. mai 1737 var skifteretten samla "paa Dragoun qvarteret Tompter i Froens Annex udi Aas Præstegield" for å halde skifte etter Ingebor Syversdotter/Siversdotter "imellem hendes effterladte mand Poul Joensen og 2de Kull børn".
I første ekteskapet med Lauritz Christenson hadde ho sonen Christen Larsson på 39 år. I andre ekteskap med Ansteen Haagenson hadde ho 1 son og 4 døttre:
1) Lars Ansteenson på 34 år, gift og budde på Heer i Froen sokn
2) Anne Ansteensdotter gift med Niels Olson Glende (ho vart gift andre gong med Thorer Thorerson Sønstedal
3) Mette Ansteensdotter gift med Ingebret Billet
4) Ingri Ansteensdotter gift med Gunder Gloslie
5) Mari Ansteensdotter gift med Engebret Matson Klunderud
Det blir mellom anna nemnt to sølvbeger med namna "Poul Joensen og Ingebor Sivers Datter, samt aarstal 1720", eit anna sølvbeger med årstalet 1719, ei sølvskei med "Rasmus Kindt, Magrethe Peders Datter", ei skei "med fladt Skafft navne bogstaver P:J:S: og aarstal 1719" ei "knap skee med navne Bogstaver P:P:S M:S:R:D aarstal 1695" (då arven blir skifta ut, er det nemnt årstalet 1659), ei likedan med "T:J:S og aarstal 1670" og ei "uden knap med Navn paa Skafftet Erick Trane og Karen Christens Datter".
Det vart lagt fram eit skøyte datert 4. oktober 1727 frå sonen Lars Ansteenson på jordegods i Tomter og tinglyst dem 25. november 1727. Det vart også lagt fram eit makeskifte brev datert Tomter den 4. november 1728 underskrive av Aslack Samulson og Ellev Larsson som vart tinglyst 23. november 1728.
Så var det ny skiftesamling den 29. mai 1737. Jordegodset i Tomter vart taksert til 400 riksdalar og bruttoformua var på 653 riksdalar 2 ort 8 skilling. Det hadde vore registrering av buet den 21. mai 1737. Gjelda og utgiftene var på 170 riksdalar 2 ort 16½ skilling, og då vart det att 482 riksdalar 3 ort 16 skilling. Av dette fekk enkemannen halvparten, medan den andre halvparten vart delt på barna til Ingebor.
Husband Håkon Håkonson
Born:
Christened:
Died: Cir 1620 - Helland, Sand, Rogaland, Norway 31583
Buried:
Marriage: - Sand kyrkje, Sand, Rogaland, Norway 31583
Wife Kari Olsdotter 22438
Born: - Helland, Sand, Rogaland, Norway
Christened:
Died: - Helland, Sand, Rogaland, Norway
Buried:
Children
1 F Guri Håkonsdotter 22438
Born: Cir 1600 - Helland, Sand, Rogaland, Norway
Christened:
Died: - Helland, Sand, Rogaland, Norway
Buried:
Spouse: Ole Bjørnson 4086
Marr: Cir 1624 - Sand kyrkje, Sand, Rogaland, Norway 22437
Husband Kong Håkon Håkonson IV
Born: 1204 - Folkenborg, Eidsberg, Østfold, Norway
Christened:
Died: 16. dec 1263 - , Bergen, Hordaland, Norway
Buried:
Father: Kong Håkon III Sverreson
Mother: Frille Inga Olsdotter frå Varteig
Marriage:
Marr. Status: Unmarried
Other Partner: Frille Kanga Den Unge - (Unmarried)
Other Spouse: Margrete Skulesdotter - 25. may 1225 - Kongsgarden, Bergen, Hordaland, Norway 631
Wife
Born:
Christened:
Died:
Buried:
Children
1 M Sigurd Håkonson 26658
Born:
Christened:
Died:
Buried:
Status: Illegitimate
General Notes: Husband - Kong Håkon Håkonson IV
Konge. Foreldre: Kong Håkon 3 Sverresson (før 1185\endash 1204) og Inga fra Varteig (død 1234). Frille: Kanga Unge (trolig før 1225); gift 25.5.1225 med Margrete Skulesdatter (ca. 1210\endash 1270). Far til Håkon Håkonsson Unge (1232\endash 57), Kristin Håkonsdatter (1234\endash 62) og Magnus 6 Håkonsson Lagabøte (1238\endash 80); svigersønn av Skule Bårdsson (1189\endash 1240).
Håkon Håkonsson satt på tronen i Norge i 46 år. Han kom som den første til å personifisere det riksomfattende enekongedømmet som etter utløpet av borgerkrigene gjorde Norge til en stat. Historikere og diktere har vurdert hans personlige innsats og betydning forskjellig, men han spilte utvilsomt en retningsgivende politisk og kulturell rolle i "storhetstiden" i norsk historie.
Hovedkilden til Håkon Håkonssons historie er hans saga, som sønnen Magnus Lagabøte gav islendingen Sturla Tordsson i oppdrag å sette sammen etter farens død. Sagaen bygger på skriftlig arkivmateriale og muntlig informasjon fra personer som hadde stått kong Håkon nær, og den er den detaljrikeste og faktisk mest pålitelige av sagaene om norske konger. Men den er samtidig offisiell historieskrivning: I understrekingen av Håkons kongsrett og kongedømmets glans og overordnede samfunnsstilling er sagaen talerør for Sverreættens politiske program, og fremstillingen av Håkons personlige historie er tilpasset den rollen kongen etter tidens ideologiske oppfatning skulle fylle som Guds rettferdige embetsmann på jorden (rex iustus). Det grunnleggende motsetningsforholdet mellom kong Håkon og svigerfaren Skule Bårdsson er tåket fremstilt, trolig av hensyn til begges ettermæle. Håkons personlige profil er derfor ikke lett å gripe.
Håkons far, Håkon Sverresson, hadde Inga fra Varteig hos seg i sitt herberge i Borg (Sarpsborg) høsten 1203, og det var klart for både hennes og Håkon Sverressons nærmeste krets at det guttebarnet hun fødte sommeren etter, var Håkons sønn. Da hadde faren vært død siden nyttår, og striden mellom birkebeinere og baglere var blusset opp igjen under rivaliserende konger. I denne situasjonen måtte det holdes hemmelig at det var født en sønn av birkebeinerkongen Håkon Sverresson på det baglerdominerte Østlandet. Midt på vinteren 1205\endash 06 ble gutten brakt i sikkerhet hos den nye birkebeinerkongen Inge Bårdsson i Trondheim, etter en strabasiøs og farefull ferd; særlig kjent er episoden der skiløperne Skjervald Skrukka og Torstein Skevla førte kongsbarnet et stykke av veien over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen i kulde og snøkav (vår tids Birkebeinerrenn har hentet sitt forbilde fra denne tildragelsen).
Sagaen gjengir noen anekdoter fra Håkons oppvekst i det trønderske og vestnorske birkebeinerriket, historier av den typen som nok la på seg etter hvert som Håkons kongelige betydning økte. De formidler bildet av en kvikk og oppvakt gutt, sprek selv om han var liten av vekst. Viktigere er opplysningene om at Håkon som den første norske konge ble satt i skole. 7 år gammel, mens han oppholdt seg hos birkebeinerstyreren over Vestlandet, jarlen Håkon Galen, ble han sendt til opplæring i det som må ha vært katedralskolen i Bergen. Da han etter jarlens død 1214 kom til kong Inge i Trondheim, fortsatte han skolegangen i katedralskolen der. Det kongelige regjeringsapparatet som ble bygd opp fra den senere delen av borgerkrigstiden, var basert på økende skriftlig kommunikasjon og krevde ledere som selv mestret lese- og skrivekunsten.
Det er tydelig at Håkon gjennom hele livet drog nytte av sin skolegang. Allerede i sine tidligste selvstendige regjeringsår, i annen halvdel av 1220-årene, tok han initiativ til å få oversatt heroisk-romantisk diktning av fransk-engelsk opphav til norrøn prosa. Formålet var åpenbart ikke bare tidtrøyte, men også å sivilisere den norske hirdkretsen etter mønster av europeisk hoffkultur. Allerede her merker en hos Håkon en hang til å være på høyde med Europa som skulle bli stadig mer tydelig med årene. Da den engelske historieskriveren Mattheus Parisiensis oppsøkte Håkon i Bergen 1248, fikk han et positivt inntrykk av kongen som bene litteratus \endash vel lærd eller utdannet. Dette må ha kommet vel med i det lovgivningsarbeidet som Håkon stod bak i sine senere regjeringsår.
Etter at kong Inge Bårdsson døde i april 1217, ble det strid om tronfølgen. Som kongsemne stod Håkon sterkere i hirdkretsen enn Inges unge og uektefødte sønn Guttorm. Men han hadde en farlig rival i Skule Bårdsson, kong Inges samfedre bror og høyre hånd, som Inge på dødsleiet hadde utnevnt til jarl og leder av hird og hær. Som ektefødt og regjeringsdyktig tronkrever ble Skule støttet av erkebiskopen og domkapitlet i Trondheim og en del av birkebeinerhirden. I denne situasjonen gjorde målbevisst opptreden og handlekraft i kretsen av "gamle birkebeinere" omkring Håkon utslaget \endash frender og venner som hadde tjent Håkons far og farfaren kong Sverre. I erkebiskopens fravær hentet de den 13-årige gutten ut av skolen ved Kristkirken og fikk ham tatt til konge på Øyrating i juni 1217 med støtte fra bøndene i Trøndelag. Senere samme år fulgte nye kongehyllinger for Gulatingslag i Bergen og på østnorske ting like øst til Elven (Göta Älv).
Skules krets søkte forgjeves å forhale Håkons konungstekja på Øyrating ved å så tvil om hans kongelige avstamning, men gav senere opp å gjøre åpen motstand mot hans tronkandidatur. Det hadde trolig sammenheng med at Håkon som kongssønn \endash noe Skule ikke var \endash hadde tilslutning i brede lag av befolkningen i Trøndelag og på Vestlandet. Fortsatt motstand mot ham kunne føre til ødeleggende indre strid i birkebeinerriket i en situasjon da baglerne på Østlandet ennå utgjorde en farlig trussel. Skule avfant seg derfor foreløpig med stillingen som regent for den mindreårige Håkon i hans tre første kongsår. Håkon var nå stadig under Skules tilsyn og i hans følge, mens hans rettigheter ble voktet skinnsykt av trofaste rådgivere og tilhengere i hirden.
Første gang Håkon og Skule skilte lag, var kongen 16 år gammel og hadde passert lovens myndighetsalder på 15 år. Året etter begynte han og Skule å utstede brev hver for seg. Skule hadde gjennom en avtale 1218 fått kongsrettigheter over en tredel av det norske riket, og det ser ut til at han etter 1220 opptrådte mest som styrer av sin egen riksdel, som i første omgang omfattet Østlandet. Resten av landet lå nå etter alt å dømme under Håkon og hans rådgivere, og i denne regjeringskretsen ser det ut til at den unge kongen gjorde seg stadig sterkere personlig gjeldende.
Dette viste seg i den tilnærmingen til kirken som var nødvendig for å styrke Håkons rettsgrunnlag som konge. Den innebar at kirkens ledere fikk anledning til å etterprøve hans kongsrett, først på et riksmøte i Bergen 1218, der Inga fra Varteig bar jernbyrd på sønnens kongelige avstamning, og senere på et nytt riksmøte samme sted 1223, der Håkons kongsrett ble fastslått av samtlige lagmenn i riket med erkebiskopen som overdommer. På det siste møtet spilte Håkon selv en ledende rolle, slik han åpenbart også hadde gjort under de foregående forhandlingene med erkebiskopen.
På bergensmøtet 1223 ble også riksdelingsavtalen med Skule fornyet, og jarlen fikk nå styret over den nordlige tredelen av landet. Dermed overtok Håkon den militære ledelsen av kampen mot ribbungenes østnorske opprørsflokk. Den ble nedkjempet i de nærmest følgende årene gjennom en omfattende og organisatorisk krevende krigføring, som kongen øyensynlig ledet på en kompetent måte.
I de følgende årene er sagaen mest opptatt av forholdet mellom Håkon og Skule. Ekteskapet mellom Håkon og Skules datter Margrete fra 1225 var ikke tilstrekkelig til å hindre økende motsetninger mellom konge og jarl. Det hjalp ikke at Skule som den første i Norge fikk hertugtittel 1237, i og med at han etter dette ikke lenger styrte noen egen riksdel, men hadde en tredel av syslene over hele landet. Skules opprør 1239 viser at han ikke kunne stilles tilfreds med dette, og det endte med hans fall året etter. Her ser det ut til at Håkon først reagerte klokt og avventende og senere med nødvendig militær besluttsomhet.
I den første delen av Håkons regjeringstid var det åpenbart et hovedmål for ham å styrke sin rettsstilling og status ved å bli kronet. Dette krevde medvirkning av de norske biskopene og pavelig dispensasjon på grunn av hans uekte byrd. Fra slutten av 1220-årene arbeidet Håkon for å oppnå det siste. Det ble oppnevnt flere geistlige kommisjoner for å undersøke saken, og for å styrke sin stilling overfor pavedømmet avla Håkon blant annet korstogsløfte 1237.
Etter Skules fall 1240 stod Håkon som ubestridt enekonge over det norske riket, og hans stilling var avgjørende styrket både innad og utad. Det kom nå større fart i kroningsforhandlingene, og 1246 forelå den definitive pavelige tillatelsen. Den fritok Håkon fra manglene ved hans byrd, slik at han gjennom kroning kunne oppnå full kongelig verdighet og hans ektefødte arvinger kunne etterfølge ham i riket. 1247 kom den pavelige legaten kardinal Vilhelm av Sabina til Norge og kronte Håkon i Bergen. Den trangen til å være på høyde med Europa som først røper seg i Håkons initiativ til oversettelse av europeisk hoffdiktning i 1220-årene, hadde nå ført ham til fullverdig europeisk kongestatus.
Etter 1240 trer vekten på ytre kongelig fremtoning stadig klarere frem som et markant karaktertrekk ved Håkon. Kongeembetets høyhet og verdighet skulle synliggjøres på en slående og respektinngytende måte: Derfor den store utfoldelsen av pomp og prakt ved kroningen 1247 og de senere store anledningene i kongehusets historie. Derfor de mange monumentale kongelige byggearbeidene som fremfor alt kom til å prege rikssenteret i Bergen, der kongsgården ble bygd ut til et tidsmessig palassanlegg i stein etter europeisk mønster, med Håkonshallen som den største og flotteste bygningen. Derfor også den store vekten på glansfull kontakt utad, i form av store flåtetog med prektige kongsskip til forhandlingsmøter med andre nordiske herskere og sendeferder med brev og gaver til Europas fremste herskere. Like til sultanen i Tunis nådde Håkons sendemenn med jaktfalker i gave.
I alt dette røper det seg noe av oppkomlingen. Men det avspeiler samtidig en bred europeisk kulturorientering. Så tett som kontakten mellom Norge og Europa var blitt på 1200-tallet, ville denne orienteringen ha økt i alle fall. Men Håkon bidrog til å gi den et vingefang den neppe ville ha fått uten aktiv kongelig medvirkning.
Det riksomfattende og statslignende enekongedømmet som tok form i Norge etter utløpet av borgerkrigene, ble utbygd etter europeisk mønster. Det var et sterkt kongedømme etter tidens målestokk, med et lokalt og sentralt regjeringsapparat under kongelig ledelse, bundet sammen av skriftlig kommunikasjon, og med kongen i en overordnet lovgivende og dømmende funksjon. Blant annet gjorde Håkon opptakten til de store lovreformene som ble fullført med sønnen Magnus Lagabøtes lovbøker. Sammen med erkebiskop Sigurd (1231\endash 52) fikk han i stand en revidert kristenrett, og 1260 utstedte han sin "nye lov" til fremme av fred og orden i samfunnet, med bl.a. utlegdsstraff for alle drap på sakesløse personer og samtidig rett for kongen til å benåde utlege gjerningsmenn. Samme år fikk Håkon knesatt et nærmest automatisk arvekongedømme i en ny tronfølgelov.
Før Håkon ektet Margrete Skulesdatter, hadde han en sønn og datter med en kvinne som bare er kjent av navn, Kanga Unge. Men det var hans yngre, ektefødte sønner med dronning Margrete, Håkon Unge og Magnus, som etter tur ble utpekt til hans etterfølgere og tatt til medkonger i samsvar med den pavelige kroningstillatelsen fra 1246. Dermed slo legitimitetsprinsippet, som lenge hadde vært en kirkelig programpost, endelig igjennom i den norske tronfølgen. Likevel holdt Håkon i sin tronfølgelov arveadgangen til tronen åpen for uektefødte sønner dersom ektefødte sønner eller sønnesønner ikke fantes.
Dette var i strid med kirkelige prinsipper, som det også var når loven, til forskjell fra Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163, lot være å hjemle medvirkning ved tronskifter av et kongevelgende riksmøte med innflytelse for landets biskoper. Det røper en konge som stod sterkt nok til å sette grenser for kirkelig politisk innflytelse, likevel slik at han var villig til å innrømme kirken en høy grad av selvstendighet i indre affærer og i forhold til bondesamfunnet. Om det siste vitner den erklæringen om den norske kirkens friheter som kardinal Vilhelm utstedte under kroningsmøtet i Bergen 1247.
Særlig sterkt merkes Håkons personlige grep i det som i den senere delen av hans regjeringstid må kalles en virkelig utenrikspolitikk. Her gjaldt det mer enn ytre glans og prestisje. Det dreide seg om en aktiv og til dels aggressiv realpolitikk. At Håkon personlig stod bak den, går frem av den iøynefallende strømvendingen som inntraff da Magnus Lagabøte kom på tronen etter farens død; hans linje utad var utpreget fredelig og langt mindre ambisiøs.
Håkons utenrikspolitikk var aktiv mot vest. Her bygde den på vennskap med den engelske kongen og handelsforbindelser med hans rike, og den siktet mot å trygge og styrke det norske overherredømmet over Vesterhavsøyene, fra Færøyene over Shetland og Orknøyene til Suderøyene (Hebridene) og Man. I tillegg utnyttet Håkon bevisst de indre stridighetene mellom islandske høvdingætter til å innlemme Island i det norske riket 1262\endash 64. Da hadde de norrøne kolonistene på Grønland allerede valgt samme vei (1261), slik at "Norgesveldet" var på sitt mest omfattende ved utgangen av Håkons regjeringstid. Mot vest gikk også hans siste militære ekspedisjon, det store flåtetoktet som 1263 skulle forsvare Suderøyene og Man mot skotsk anneksjon og sikre det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland.
Likevel var nok orienteringen mot sør og øst, mot de nordiske grannerikene og de hanseatiske sjøbyene, vel så viktig som vestvendingen i Håkons utenrikspolitikk. Han sluttet en freds- og handelsavtale med Lübeck 1250 og åpnet på den måten for bosetting av hanseatiske "vintersittere" i Bergen i de følgende årene. Med norsk flåtemakt demonstrativt i bakhånd søkte han allianse med Sverige og kontakt med motstandere av den regjerende kongelinjen i Danmark. Målet var åpenbart å utnytte den indrepolitiske oppløsningen i Danmark til territoriell ekspansjon sør for Göta älv, i Halland. Lenger sør ser det ut til at det rike Skåne lokket, med kontroll over handelssjøfarten til og fra Østersjøen.
Håkon nådde ikke sine utenrikspolitiske hovedmål. Flåtetoktet mot Skottland 1263 var et tiltak der prestisjen hos en konge som hadde opplevd stor fremgang og ytre anerkjennelse, nok veide tyngre enn realistisk strategisk tenkning. Selv om ekspedisjonen var blitt bedre ledet enn tilfellet var, kunne den vanskelig ha sikret øyene utenfor den skotske vestkysten varig mot ekspansjonstrangen hos det nære skotske kongedømmet, som nå, i likhet med det norske, var inne i en sterk konsolideringsperiode.
Heller ikke den danske politikken gav særlig uttelling. En avtale 1252 med den svenske regenten Birger jarl om en svensk-norsk aksjon mot Halland og Skåne følgende år, ble ikke fulgt opp fra svensk side, i og med at Birger svingte om til en meglerrolle i den dansk-norske konflikten og søkte å utnytte den indrepolitiske uroen i Danmark til egen fordel. Håkon krevde nå Halland i erstatning for tidligere plyndring av norske skip i danske farvann og gikk 1256 til militær aksjon der, men måtte oppgi sine territorielle mål i sørøst gjennom fredsslutningen med den danske kong Christoffer 1257.
Håkon satset nå på å forhandle frem et ekteskap mellom sin sønn og medkonge Magnus og Ingeborg, datter av den myrdede danske kongen Erik Plovpenning, med de politiske og økonomiske muligheter et slikt ekteskap ville åpne i Danmark, bl.a. i form av arvekrav på betydelige jordeiendommer. Men den danske formynderregjeringen som styrte for den mindreårige kong Erik Glipping fra 1259, var lite innstilt på å bidra til å få dette ekteskapet i stand, og Ingeborg måtte 1261 formelig bortføres til Bergen for å gifte seg med Magnus Håkonsson.
Håkons nordiske politikk var likevel viktig nok. Den innledet den nordiske politiske samrøringen som dannet opptakten til senmiddelalderens nordiske unioner. Her skulle det vise seg at det norske kongedømmet verken hadde økonomiske eller militære ressurser til å følge opp Håkons pågående linje da denne ble gjenopptatt i hans sønnesønners regjeringstid. Det ser ut til at den indre konsolideringen av det norske kongedømmet etter borgerkrigene, fraværet av farlige ytre fiender og en overdreven tro på hva norsk flåtemakt kunne utrette, lokket Håkon og hans rådgivere inn på en utenrikspolitisk linje som var over evne og som fikk store følger for det norske rikets senere skjebne.
Håkon var knapt noe rent organ eller redskap for krefter utenom ham selv, slik dikteren Hans E. Kinck mente, et stykke på vei med følge av historikere som Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Men han var heller ikke den overlegne og nærmest feilfrie herskerbegavelse som P. A. Munch tidligere hadde gjort ham til, en vurdering som inspirerte Henrik Ibsen til hans fremstilling av Håkon i Kongsemnerne. I sine senere regjeringsår var Håkon likevel en hersker som utnyttet den sterke institusjonelle stilling det norske kongsembetet gav ham (og som han selv aktivt hadde vært med på å bygge opp) til å gi norsk rikspolitikk en retning som fikk betydelige følger for landet. For å oppnå det han gjorde fra et vanskelig utgangspunkt, må Håkon ha hatt sterk vilje og betydelige politiske evner. Men hans politikk var ikke veloverveid og vellykket i ett og alt.
Små personlige glimt i sagaen summerer seg opp til bildet av en hersker som med årene ble seg stadig sterkere bevisst den heder og høyhet som fulgte kongsnavnet. Det ser ut til at han etter hvert ble mer autoritær og sta i sin legning og mindre tålmodig, måteholden og villig til å lytte til andres råd. Men om han stolte stadig mer på sin egen evne til å ta avgjørelser, tapte han likevel aldri sine rådgivere og tjenestemenns lojalitet, og respekten for ham var tydeligvis stor i hans nærmeste krets. Det hadde sikkert sammenheng med andre sider ved ham, som Sturla Tordsson neppe hentet helt ut av luften i sin rosende sluttvurdering av kongen: verdig opptreden og vennlig og kameratslig imøtekommenhet når han ville \endash noe bl.a. sendemenn fra utlandet la merke til. Håkon skal ha vært veltalende, selv om han retorisk ikke kunne hamle opp med farfaren Sverre, som han for øvrig lignet i kroppsbygning: kort i bena og lang i ryggen. Han var i det hele en konge som etterlot seg mange nyttige ting, heter det til slutt i sagaen. Men samtidig skimter den autoritære legningen hos den gamle kongen frem i et glimt i Sturlas epilog: Han var skremmende når han var vred.
Førjulsvinteren 1263 ble den tilårskomne kongen syk på Orknøyene og etter hvert så dårlig at han skjønte det gikk mot slutten og tok forholdsregler for riksstyringen etter seg. På slutten lot han lese bøker for seg, først latinske, så norrøne da hans syntes latinen ble for anstrengende, og til slutt farfaren Sverres saga. Han døde i Kirkjuvágr en uke før jul, og den følgende våren ble liket hans ført til Bergen og gravlagt i koret i den store Kristkirken på Holmen. Kirken er senere revet, og kongens siste hvilested er derfor ikke lenger kjent.
Kilder og litteratur:
- Håkon Håkonssons saga
- Soga om birkebeinar og baglar, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 2 bd., 1988
- Sturlunga saga
- Matthæi Parisiensis Chronica majora, red. av H. R. Luard, Rerum Britannicarum medii aevi scriptores 57, 7 bd., London 1872\endash 83 (gjenopptr. 1964)
- NgL, bd. 1
- RN, bd. 1\endash 2
- NFH, del 3\endash 4, 1857\endash 58
- H. E. Kinck: Storhetstid, 1922
- H. Koht: "Skule jarl", i HT, rk. 5, bd. 5, 1924
- d.s.: "Um kjeldegrunnlage for soga um Håkon Håkonsson", i HT, rk. 5, bd. 6, 1927
- E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
- N. Bjørgo: "Om skriftlege kjelder for Hákonar saga", i HT, bd. 46, 1967
- d.s.: "Håkon Håkonssons ettermæle", i SogS 1968, s. 240\endash 249
- K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150\endash 1319, 1972
- d.s.: Norge blir en stat 1130\endash 1319, Handbok i Norges historie, bd. 3, 1974
- d.s.: Under kirke og kongemakt 1130\endash 1350, bd. 3 i ANH, 1995
- N. Bjørgo: "800\endash 1536. Makt \endash og avmakt", i Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1, 1995
- S. Bagge: From Gang Leader to the Lord's anointed. Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar, Odense 1996
(Henta frå: Norsk biografisk leksikon)
Husband Kong Håkon Håkonson IV
Born: 1204 - Folkenborg, Eidsberg, Østfold, Norway
Christened:
Died: 16. dec 1263 - , Bergen, Hordaland, Norway
Buried:
Father: Kong Håkon III Sverreson
Mother: Frille Inga Olsdotter frå Varteig
Marriage: 25. may 1225 - Kongsgarden, Bergen, Hordaland, Norway 631
Other Partner: Frille Kanga Den Unge - (Unmarried)
Wife Margrete Skulesdotter
Born: 1210 - , , Sør-Trøndelag, Norway
Christened:
Died: 1270 - Rein, Stadsbygd, Sør-Trøndelag, Norway
Buried:
Father: Hertug Skule Bårdson
Mother:
Children
1 M Kong Magnus Håkonson Lagabøte
Born: 1238 - Tønsberg, Aurskog, Akershus, Norway
Christened:
Died: 9. may 1280 - Kongsgarden, Bergen, Hordaland, Norway
Buried:
Spouse: Ingeborg Eriksdotter
Marr: Cir 1265 - , , , Denmark 19898
General Notes: Husband - Kong Håkon Håkonson IV
Konge. Foreldre: Kong Håkon 3 Sverresson (før 1185\endash 1204) og Inga fra Varteig (død 1234). Frille: Kanga Unge (trolig før 1225); gift 25.5.1225 med Margrete Skulesdatter (ca. 1210\endash 1270). Far til Håkon Håkonsson Unge (1232\endash 57), Kristin Håkonsdatter (1234\endash 62) og Magnus 6 Håkonsson Lagabøte (1238\endash 80); svigersønn av Skule Bårdsson (1189\endash 1240).
Håkon Håkonsson satt på tronen i Norge i 46 år. Han kom som den første til å personifisere det riksomfattende enekongedømmet som etter utløpet av borgerkrigene gjorde Norge til en stat. Historikere og diktere har vurdert hans personlige innsats og betydning forskjellig, men han spilte utvilsomt en retningsgivende politisk og kulturell rolle i "storhetstiden" i norsk historie.
Hovedkilden til Håkon Håkonssons historie er hans saga, som sønnen Magnus Lagabøte gav islendingen Sturla Tordsson i oppdrag å sette sammen etter farens død. Sagaen bygger på skriftlig arkivmateriale og muntlig informasjon fra personer som hadde stått kong Håkon nær, og den er den detaljrikeste og faktisk mest pålitelige av sagaene om norske konger. Men den er samtidig offisiell historieskrivning: I understrekingen av Håkons kongsrett og kongedømmets glans og overordnede samfunnsstilling er sagaen talerør for Sverreættens politiske program, og fremstillingen av Håkons personlige historie er tilpasset den rollen kongen etter tidens ideologiske oppfatning skulle fylle som Guds rettferdige embetsmann på jorden (rex iustus). Det grunnleggende motsetningsforholdet mellom kong Håkon og svigerfaren Skule Bårdsson er tåket fremstilt, trolig av hensyn til begges ettermæle. Håkons personlige profil er derfor ikke lett å gripe.
Håkons far, Håkon Sverresson, hadde Inga fra Varteig hos seg i sitt herberge i Borg (Sarpsborg) høsten 1203, og det var klart for både hennes og Håkon Sverressons nærmeste krets at det guttebarnet hun fødte sommeren etter, var Håkons sønn. Da hadde faren vært død siden nyttår, og striden mellom birkebeinere og baglere var blusset opp igjen under rivaliserende konger. I denne situasjonen måtte det holdes hemmelig at det var født en sønn av birkebeinerkongen Håkon Sverresson på det baglerdominerte Østlandet. Midt på vinteren 1205\endash 06 ble gutten brakt i sikkerhet hos den nye birkebeinerkongen Inge Bårdsson i Trondheim, etter en strabasiøs og farefull ferd; særlig kjent er episoden der skiløperne Skjervald Skrukka og Torstein Skevla førte kongsbarnet et stykke av veien over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen i kulde og snøkav (vår tids Birkebeinerrenn har hentet sitt forbilde fra denne tildragelsen).
Sagaen gjengir noen anekdoter fra Håkons oppvekst i det trønderske og vestnorske birkebeinerriket, historier av den typen som nok la på seg etter hvert som Håkons kongelige betydning økte. De formidler bildet av en kvikk og oppvakt gutt, sprek selv om han var liten av vekst. Viktigere er opplysningene om at Håkon som den første norske konge ble satt i skole. 7 år gammel, mens han oppholdt seg hos birkebeinerstyreren over Vestlandet, jarlen Håkon Galen, ble han sendt til opplæring i det som må ha vært katedralskolen i Bergen. Da han etter jarlens død 1214 kom til kong Inge i Trondheim, fortsatte han skolegangen i katedralskolen der. Det kongelige regjeringsapparatet som ble bygd opp fra den senere delen av borgerkrigstiden, var basert på økende skriftlig kommunikasjon og krevde ledere som selv mestret lese- og skrivekunsten.
Det er tydelig at Håkon gjennom hele livet drog nytte av sin skolegang. Allerede i sine tidligste selvstendige regjeringsår, i annen halvdel av 1220-årene, tok han initiativ til å få oversatt heroisk-romantisk diktning av fransk-engelsk opphav til norrøn prosa. Formålet var åpenbart ikke bare tidtrøyte, men også å sivilisere den norske hirdkretsen etter mønster av europeisk hoffkultur. Allerede her merker en hos Håkon en hang til å være på høyde med Europa som skulle bli stadig mer tydelig med årene. Da den engelske historieskriveren Mattheus Parisiensis oppsøkte Håkon i Bergen 1248, fikk han et positivt inntrykk av kongen som bene litteratus \endash vel lærd eller utdannet. Dette må ha kommet vel med i det lovgivningsarbeidet som Håkon stod bak i sine senere regjeringsår.
Etter at kong Inge Bårdsson døde i april 1217, ble det strid om tronfølgen. Som kongsemne stod Håkon sterkere i hirdkretsen enn Inges unge og uektefødte sønn Guttorm. Men han hadde en farlig rival i Skule Bårdsson, kong Inges samfedre bror og høyre hånd, som Inge på dødsleiet hadde utnevnt til jarl og leder av hird og hær. Som ektefødt og regjeringsdyktig tronkrever ble Skule støttet av erkebiskopen og domkapitlet i Trondheim og en del av birkebeinerhirden. I denne situasjonen gjorde målbevisst opptreden og handlekraft i kretsen av "gamle birkebeinere" omkring Håkon utslaget \endash frender og venner som hadde tjent Håkons far og farfaren kong Sverre. I erkebiskopens fravær hentet de den 13-årige gutten ut av skolen ved Kristkirken og fikk ham tatt til konge på Øyrating i juni 1217 med støtte fra bøndene i Trøndelag. Senere samme år fulgte nye kongehyllinger for Gulatingslag i Bergen og på østnorske ting like øst til Elven (Göta Älv).
Skules krets søkte forgjeves å forhale Håkons konungstekja på Øyrating ved å så tvil om hans kongelige avstamning, men gav senere opp å gjøre åpen motstand mot hans tronkandidatur. Det hadde trolig sammenheng med at Håkon som kongssønn \endash noe Skule ikke var \endash hadde tilslutning i brede lag av befolkningen i Trøndelag og på Vestlandet. Fortsatt motstand mot ham kunne føre til ødeleggende indre strid i birkebeinerriket i en situasjon da baglerne på Østlandet ennå utgjorde en farlig trussel. Skule avfant seg derfor foreløpig med stillingen som regent for den mindreårige Håkon i hans tre første kongsår. Håkon var nå stadig under Skules tilsyn og i hans følge, mens hans rettigheter ble voktet skinnsykt av trofaste rådgivere og tilhengere i hirden.
Første gang Håkon og Skule skilte lag, var kongen 16 år gammel og hadde passert lovens myndighetsalder på 15 år. Året etter begynte han og Skule å utstede brev hver for seg. Skule hadde gjennom en avtale 1218 fått kongsrettigheter over en tredel av det norske riket, og det ser ut til at han etter 1220 opptrådte mest som styrer av sin egen riksdel, som i første omgang omfattet Østlandet. Resten av landet lå nå etter alt å dømme under Håkon og hans rådgivere, og i denne regjeringskretsen ser det ut til at den unge kongen gjorde seg stadig sterkere personlig gjeldende.
Dette viste seg i den tilnærmingen til kirken som var nødvendig for å styrke Håkons rettsgrunnlag som konge. Den innebar at kirkens ledere fikk anledning til å etterprøve hans kongsrett, først på et riksmøte i Bergen 1218, der Inga fra Varteig bar jernbyrd på sønnens kongelige avstamning, og senere på et nytt riksmøte samme sted 1223, der Håkons kongsrett ble fastslått av samtlige lagmenn i riket med erkebiskopen som overdommer. På det siste møtet spilte Håkon selv en ledende rolle, slik han åpenbart også hadde gjort under de foregående forhandlingene med erkebiskopen.
På bergensmøtet 1223 ble også riksdelingsavtalen med Skule fornyet, og jarlen fikk nå styret over den nordlige tredelen av landet. Dermed overtok Håkon den militære ledelsen av kampen mot ribbungenes østnorske opprørsflokk. Den ble nedkjempet i de nærmest følgende årene gjennom en omfattende og organisatorisk krevende krigføring, som kongen øyensynlig ledet på en kompetent måte.
I de følgende årene er sagaen mest opptatt av forholdet mellom Håkon og Skule. Ekteskapet mellom Håkon og Skules datter Margrete fra 1225 var ikke tilstrekkelig til å hindre økende motsetninger mellom konge og jarl. Det hjalp ikke at Skule som den første i Norge fikk hertugtittel 1237, i og med at han etter dette ikke lenger styrte noen egen riksdel, men hadde en tredel av syslene over hele landet. Skules opprør 1239 viser at han ikke kunne stilles tilfreds med dette, og det endte med hans fall året etter. Her ser det ut til at Håkon først reagerte klokt og avventende og senere med nødvendig militær besluttsomhet.
I den første delen av Håkons regjeringstid var det åpenbart et hovedmål for ham å styrke sin rettsstilling og status ved å bli kronet. Dette krevde medvirkning av de norske biskopene og pavelig dispensasjon på grunn av hans uekte byrd. Fra slutten av 1220-årene arbeidet Håkon for å oppnå det siste. Det ble oppnevnt flere geistlige kommisjoner for å undersøke saken, og for å styrke sin stilling overfor pavedømmet avla Håkon blant annet korstogsløfte 1237.
Etter Skules fall 1240 stod Håkon som ubestridt enekonge over det norske riket, og hans stilling var avgjørende styrket både innad og utad. Det kom nå større fart i kroningsforhandlingene, og 1246 forelå den definitive pavelige tillatelsen. Den fritok Håkon fra manglene ved hans byrd, slik at han gjennom kroning kunne oppnå full kongelig verdighet og hans ektefødte arvinger kunne etterfølge ham i riket. 1247 kom den pavelige legaten kardinal Vilhelm av Sabina til Norge og kronte Håkon i Bergen. Den trangen til å være på høyde med Europa som først røper seg i Håkons initiativ til oversettelse av europeisk hoffdiktning i 1220-årene, hadde nå ført ham til fullverdig europeisk kongestatus.
Etter 1240 trer vekten på ytre kongelig fremtoning stadig klarere frem som et markant karaktertrekk ved Håkon. Kongeembetets høyhet og verdighet skulle synliggjøres på en slående og respektinngytende måte: Derfor den store utfoldelsen av pomp og prakt ved kroningen 1247 og de senere store anledningene i kongehusets historie. Derfor de mange monumentale kongelige byggearbeidene som fremfor alt kom til å prege rikssenteret i Bergen, der kongsgården ble bygd ut til et tidsmessig palassanlegg i stein etter europeisk mønster, med Håkonshallen som den største og flotteste bygningen. Derfor også den store vekten på glansfull kontakt utad, i form av store flåtetog med prektige kongsskip til forhandlingsmøter med andre nordiske herskere og sendeferder med brev og gaver til Europas fremste herskere. Like til sultanen i Tunis nådde Håkons sendemenn med jaktfalker i gave.
I alt dette røper det seg noe av oppkomlingen. Men det avspeiler samtidig en bred europeisk kulturorientering. Så tett som kontakten mellom Norge og Europa var blitt på 1200-tallet, ville denne orienteringen ha økt i alle fall. Men Håkon bidrog til å gi den et vingefang den neppe ville ha fått uten aktiv kongelig medvirkning.
Det riksomfattende og statslignende enekongedømmet som tok form i Norge etter utløpet av borgerkrigene, ble utbygd etter europeisk mønster. Det var et sterkt kongedømme etter tidens målestokk, med et lokalt og sentralt regjeringsapparat under kongelig ledelse, bundet sammen av skriftlig kommunikasjon, og med kongen i en overordnet lovgivende og dømmende funksjon. Blant annet gjorde Håkon opptakten til de store lovreformene som ble fullført med sønnen Magnus Lagabøtes lovbøker. Sammen med erkebiskop Sigurd (1231\endash 52) fikk han i stand en revidert kristenrett, og 1260 utstedte han sin "nye lov" til fremme av fred og orden i samfunnet, med bl.a. utlegdsstraff for alle drap på sakesløse personer og samtidig rett for kongen til å benåde utlege gjerningsmenn. Samme år fikk Håkon knesatt et nærmest automatisk arvekongedømme i en ny tronfølgelov.
Før Håkon ektet Margrete Skulesdatter, hadde han en sønn og datter med en kvinne som bare er kjent av navn, Kanga Unge. Men det var hans yngre, ektefødte sønner med dronning Margrete, Håkon Unge og Magnus, som etter tur ble utpekt til hans etterfølgere og tatt til medkonger i samsvar med den pavelige kroningstillatelsen fra 1246. Dermed slo legitimitetsprinsippet, som lenge hadde vært en kirkelig programpost, endelig igjennom i den norske tronfølgen. Likevel holdt Håkon i sin tronfølgelov arveadgangen til tronen åpen for uektefødte sønner dersom ektefødte sønner eller sønnesønner ikke fantes.
Dette var i strid med kirkelige prinsipper, som det også var når loven, til forskjell fra Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163, lot være å hjemle medvirkning ved tronskifter av et kongevelgende riksmøte med innflytelse for landets biskoper. Det røper en konge som stod sterkt nok til å sette grenser for kirkelig politisk innflytelse, likevel slik at han var villig til å innrømme kirken en høy grad av selvstendighet i indre affærer og i forhold til bondesamfunnet. Om det siste vitner den erklæringen om den norske kirkens friheter som kardinal Vilhelm utstedte under kroningsmøtet i Bergen 1247.
Særlig sterkt merkes Håkons personlige grep i det som i den senere delen av hans regjeringstid må kalles en virkelig utenrikspolitikk. Her gjaldt det mer enn ytre glans og prestisje. Det dreide seg om en aktiv og til dels aggressiv realpolitikk. At Håkon personlig stod bak den, går frem av den iøynefallende strømvendingen som inntraff da Magnus Lagabøte kom på tronen etter farens død; hans linje utad var utpreget fredelig og langt mindre ambisiøs.
Håkons utenrikspolitikk var aktiv mot vest. Her bygde den på vennskap med den engelske kongen og handelsforbindelser med hans rike, og den siktet mot å trygge og styrke det norske overherredømmet over Vesterhavsøyene, fra Færøyene over Shetland og Orknøyene til Suderøyene (Hebridene) og Man. I tillegg utnyttet Håkon bevisst de indre stridighetene mellom islandske høvdingætter til å innlemme Island i det norske riket 1262\endash 64. Da hadde de norrøne kolonistene på Grønland allerede valgt samme vei (1261), slik at "Norgesveldet" var på sitt mest omfattende ved utgangen av Håkons regjeringstid. Mot vest gikk også hans siste militære ekspedisjon, det store flåtetoktet som 1263 skulle forsvare Suderøyene og Man mot skotsk anneksjon og sikre det norske overherredømmet over Orknøyene og Shetland.
Likevel var nok orienteringen mot sør og øst, mot de nordiske grannerikene og de hanseatiske sjøbyene, vel så viktig som vestvendingen i Håkons utenrikspolitikk. Han sluttet en freds- og handelsavtale med Lübeck 1250 og åpnet på den måten for bosetting av hanseatiske "vintersittere" i Bergen i de følgende årene. Med norsk flåtemakt demonstrativt i bakhånd søkte han allianse med Sverige og kontakt med motstandere av den regjerende kongelinjen i Danmark. Målet var åpenbart å utnytte den indrepolitiske oppløsningen i Danmark til territoriell ekspansjon sør for Göta älv, i Halland. Lenger sør ser det ut til at det rike Skåne lokket, med kontroll over handelssjøfarten til og fra Østersjøen.
Håkon nådde ikke sine utenrikspolitiske hovedmål. Flåtetoktet mot Skottland 1263 var et tiltak der prestisjen hos en konge som hadde opplevd stor fremgang og ytre anerkjennelse, nok veide tyngre enn realistisk strategisk tenkning. Selv om ekspedisjonen var blitt bedre ledet enn tilfellet var, kunne den vanskelig ha sikret øyene utenfor den skotske vestkysten varig mot ekspansjonstrangen hos det nære skotske kongedømmet, som nå, i likhet med det norske, var inne i en sterk konsolideringsperiode.
Heller ikke den danske politikken gav særlig uttelling. En avtale 1252 med den svenske regenten Birger jarl om en svensk-norsk aksjon mot Halland og Skåne følgende år, ble ikke fulgt opp fra svensk side, i og med at Birger svingte om til en meglerrolle i den dansk-norske konflikten og søkte å utnytte den indrepolitiske uroen i Danmark til egen fordel. Håkon krevde nå Halland i erstatning for tidligere plyndring av norske skip i danske farvann og gikk 1256 til militær aksjon der, men måtte oppgi sine territorielle mål i sørøst gjennom fredsslutningen med den danske kong Christoffer 1257.
Håkon satset nå på å forhandle frem et ekteskap mellom sin sønn og medkonge Magnus og Ingeborg, datter av den myrdede danske kongen Erik Plovpenning, med de politiske og økonomiske muligheter et slikt ekteskap ville åpne i Danmark, bl.a. i form av arvekrav på betydelige jordeiendommer. Men den danske formynderregjeringen som styrte for den mindreårige kong Erik Glipping fra 1259, var lite innstilt på å bidra til å få dette ekteskapet i stand, og Ingeborg måtte 1261 formelig bortføres til Bergen for å gifte seg med Magnus Håkonsson.
Håkons nordiske politikk var likevel viktig nok. Den innledet den nordiske politiske samrøringen som dannet opptakten til senmiddelalderens nordiske unioner. Her skulle det vise seg at det norske kongedømmet verken hadde økonomiske eller militære ressurser til å følge opp Håkons pågående linje da denne ble gjenopptatt i hans sønnesønners regjeringstid. Det ser ut til at den indre konsolideringen av det norske kongedømmet etter borgerkrigene, fraværet av farlige ytre fiender og en overdreven tro på hva norsk flåtemakt kunne utrette, lokket Håkon og hans rådgivere inn på en utenrikspolitisk linje som var over evne og som fikk store følger for det norske rikets senere skjebne.
Håkon var knapt noe rent organ eller redskap for krefter utenom ham selv, slik dikteren Hans E. Kinck mente, et stykke på vei med følge av historikere som Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Men han var heller ikke den overlegne og nærmest feilfrie herskerbegavelse som P. A. Munch tidligere hadde gjort ham til, en vurdering som inspirerte Henrik Ibsen til hans fremstilling av Håkon i Kongsemnerne. I sine senere regjeringsår var Håkon likevel en hersker som utnyttet den sterke institusjonelle stilling det norske kongsembetet gav ham (og som han selv aktivt hadde vært med på å bygge opp) til å gi norsk rikspolitikk en retning som fikk betydelige følger for landet. For å oppnå det han gjorde fra et vanskelig utgangspunkt, må Håkon ha hatt sterk vilje og betydelige politiske evner. Men hans politikk var ikke veloverveid og vellykket i ett og alt.
Små personlige glimt i sagaen summerer seg opp til bildet av en hersker som med årene ble seg stadig sterkere bevisst den heder og høyhet som fulgte kongsnavnet. Det ser ut til at han etter hvert ble mer autoritær og sta i sin legning og mindre tålmodig, måteholden og villig til å lytte til andres råd. Men om han stolte stadig mer på sin egen evne til å ta avgjørelser, tapte han likevel aldri sine rådgivere og tjenestemenns lojalitet, og respekten for ham var tydeligvis stor i hans nærmeste krets. Det hadde sikkert sammenheng med andre sider ved ham, som Sturla Tordsson neppe hentet helt ut av luften i sin rosende sluttvurdering av kongen: verdig opptreden og vennlig og kameratslig imøtekommenhet når han ville \endash noe bl.a. sendemenn fra utlandet la merke til. Håkon skal ha vært veltalende, selv om han retorisk ikke kunne hamle opp med farfaren Sverre, som han for øvrig lignet i kroppsbygning: kort i bena og lang i ryggen. Han var i det hele en konge som etterlot seg mange nyttige ting, heter det til slutt i sagaen. Men samtidig skimter den autoritære legningen hos den gamle kongen frem i et glimt i Sturlas epilog: Han var skremmende når han var vred.
Førjulsvinteren 1263 ble den tilårskomne kongen syk på Orknøyene og etter hvert så dårlig at han skjønte det gikk mot slutten og tok forholdsregler for riksstyringen etter seg. På slutten lot han lese bøker for seg, først latinske, så norrøne da hans syntes latinen ble for anstrengende, og til slutt farfaren Sverres saga. Han døde i Kirkjuvágr en uke før jul, og den følgende våren ble liket hans ført til Bergen og gravlagt i koret i den store Kristkirken på Holmen. Kirken er senere revet, og kongens siste hvilested er derfor ikke lenger kjent.
Kilder og litteratur:
- Håkon Håkonssons saga
- Soga om birkebeinar og baglar, utg. av H. Magerøy, Norrøne tekster 5, 2 bd., 1988
- Sturlunga saga
- Matthæi Parisiensis Chronica majora, red. av H. R. Luard, Rerum Britannicarum medii aevi scriptores 57, 7 bd., London 1872\endash 83 (gjenopptr. 1964)
- NgL, bd. 1
- RN, bd. 1\endash 2
- NFH, del 3\endash 4, 1857\endash 58
- H. E. Kinck: Storhetstid, 1922
- H. Koht: "Skule jarl", i HT, rk. 5, bd. 5, 1924
- d.s.: "Um kjeldegrunnlage for soga um Håkon Håkonsson", i HT, rk. 5, bd. 6, 1927
- E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
- N. Bjørgo: "Om skriftlege kjelder for Hákonar saga", i HT, bd. 46, 1967
- d.s.: "Håkon Håkonssons ettermæle", i SogS 1968, s. 240\endash 249
- K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150\endash 1319, 1972
- d.s.: Norge blir en stat 1130\endash 1319, Handbok i Norges historie, bd. 3, 1974
- d.s.: Under kirke og kongemakt 1130\endash 1350, bd. 3 i ANH, 1995
- N. Bjørgo: "800\endash 1536. Makt \endash og avmakt", i Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 1, 1995
- S. Bagge: From Gang Leader to the Lord's anointed. Kingship in Sverris saga and Hákonar saga Hákonarsonar, Odense 1996
(Henta frå: Norsk biografisk leksikon)
General Notes: Wife - Margrete Skulesdotter
Husband Johannes Håkonson 33482
Born: 1768 - Stokken, Stord, Hordaland, Norway 33483
Christened: 16. jul 1768 - Stord kyrkje, Stord, Hordaland, Norway 1268
Died: 1840 - Vikanes, Stord, Hordaland, Norway 43388
Buried:
Father: Haagen Johannesson Vikanes
Mother: Gunhild Ådnesdotter
Marriage: 28. dec 1791 - Stord kyrkje, Stord, Hordaland, Norway 630
Wife Guro Ånensdotter 35541
AKA: Guri
Born: 1760 - Vikanes, Stord, Hordaland, Norway 26916
Christened:
Died: 1811 - Vikanes, Stord, Hordaland, Norway 43388
Buried:
Father: Ånen Otteson Vikanes 10146
Mother: Susanne Nilsdotter
Children
1 M Ånon Johannesson 33482
AKA: Ånen
Born: 1796 - Vikanes, Stord, Hordaland, Norway 33483
Christened:
Died:
Buried:
2 F Gunhild Johannesdotter 33482
Born: 1798 - Vikanes, Stord, Hordaland, Norway 33483
Christened:
Died:
Buried:
3 M Johannes Johannesson 33482
Born: 1801 - Vikanes, Stord, Hordaland, Norway 43388
Christened:
Died:
Buried:
Husband Rejer Håkonson 43389
AKA: Reyer
Born:
Christened:
Died: 1726 - Valbjerget, Stavanger, Rogaland, Norway
Buried: 29. apr 1726 - Stavanger domkyrkje, Stavanger, Rogaland, Norway 99
Marriage: - Stavanger domkyrkje, Stavanger, Rogaland, Norway
Other Spouse: Marrite Olsdotter - 26. dec 1693 - Stavanger domkyrkje, Stavanger, Rogaland, Norway
Other Spouse: Karen Pedersdotter - 17. apr 1702 - Stavanger domkyrkje, Stavanger, Rogaland, Norway 43390
Wife Birgethe Jakobsdotter
Born:
Christened:
Died: Cir 1692 - Kuholmen, Stavanger, Rogaland, Norway
Buried:
Children
1 F Astri Reiarsdotter
Born: 1689 - Kuholmen, Stavanger, Rogaland, Norway
Christened: 9. jan 1689 - Stavanger domkyrkje, Stavanger, Rogaland, Norway
Died:
Buried:
2 M Håkon Reiarson
AKA: Haagen
Born: 1691 - Kuholmen, Stavanger, Rogaland, Norway
Christened: 2. jul 1691 - Stavanger domkyrkje, Stavanger, Rogaland, Norway
Died:
Buried: