Husband Knud Knudson Bekkeset 17323
Born: 1624 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17322
Christened:
Died: - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway
Buried:
Father: Knud Knudson Bekkeset 17323
Mother:
Marriage:
Wife
Born:
Christened:
Died:
Buried:
Children
1 F Bergit Knudsdotter 14967
Born: Cir 1674 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway
Christened:
Died: 1765 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17324
Buried:
Spouse: Thron Tolleivson Bekkeset
Marr: Cir 1710 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17325
Husband Knud Knudson Bekkeset 17323
Born: Cir 1578 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway
Christened:
Died: - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway
Buried:
Father: Knud Bjørnson Bekkeset
Mother: Barbro Torsteinsdotter
Marriage:
Wife
Born:
Christened:
Died:
Buried:
Children
1 M Knud Knudson Bekkeset 17323
Born: 1624 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17322
Christened:
Died: - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway
Buried:
Husband Thron Tolleivson Bekkeset
AKA: Troon
Born: 1681 - , Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway
Christened:
Died: 1734 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17326
Buried: 22. aug 1734 - Flå kyrkje, Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway 17327
Marriage: 9. oct 1706 - Flå kyrkje, Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway 17328,17329
Other Spouse: Bergit Knudsdotter 14967 - Cir 1710 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17325
Events
• Probate: 1734, Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway.
Wife Ingrid Ingebretsdotter
AKA: Ingeri
Born: Cir 1680 - , Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway
Christened:
Died: Between 1707 and 1710 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17330
Buried:
Marriage Events
• Engagement: 22. aug 1706, Flå kyrkje, Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway.
Children
1 M Ingebret Trondson Hvilstein 17331
AKA: Embricht
Born: 1707 - Stavn, Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway
Christened: 31. jul 1707 - Flå kyrkje, Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway 17332
Died: - Hvilstein, Nore, Buskerud, Norway
Buried:
Spouse: Ragnhild Nilsdotter 17333
Marr: 1735 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17334,17335
General Notes: Husband - Thron Tolleivson Bekkeset
"Dom. 12.post Trin. 22: Aug" 1706 vart paret "Thron Tollefsen og Ingeri Embrichts datter" trulova i Flå og dei vart vigde den 9. oktober 1706.
"Thron Thollefsen Beecheset fra Numedal" vart gravlagd i Flå den 22. august 1734, 53 år gamal.
Husband Thron Tolleivson Bekkeset
AKA: Troon
Born: 1681 - , Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway
Christened:
Died: 1734 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17326
Buried: 22. aug 1734 - Flå kyrkje, Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway 17327
Marriage: Cir 1710 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17325
Other Spouse: Ingrid Ingebretsdotter - 9. oct 1706 - Flå kyrkje, Flå (Hallingdal), Buskerud, Norway 17328,17329
Events
• Probate: 1734, Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway.
Wife Bergit Knudsdotter 14967
Born: Cir 1674 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway
Christened:
Died: 1765 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17324
Buried:
Father: Knud Knudson Bekkeset 17323
Mother:
Children
1 F Ingrid Trondsdotter 14965
AKA: Ingeri
Born: 1714 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 14962
Christened: 29. dec 1714 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 14966
Died: 1759 - Auastad, Etne, Hordaland, Norway 14962
Buried:
Spouse: Torstein Torgerson Auastad
Marr: 16. oct 1738 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 14962,14963
2 M Tollew Tronson Bekkeset 14965
AKA: Tollev
Born: 1716 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17326
Christened: 10. apr 1716 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17336
Died: 1785 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17337
Buried: may 1785 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17338
Spouse: Groe Torsteinsdotter 17339
Marr: 1742 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17340
General Notes: Husband - Thron Tolleivson Bekkeset
"Dom. 12.post Trin. 22: Aug" 1706 vart paret "Thron Tollefsen og Ingeri Embrichts datter" trulova i Flå og dei vart vigde den 9. oktober 1706.
"Thron Thollefsen Beecheset fra Numedal" vart gravlagd i Flå den 22. august 1734, 53 år gamal.
General Notes: Wife - Bergit Knudsdotter
Bergit vart gift opp att i 1736 med Herbrand Sevadson. Dei hadde ikkje barn.
Husband Tollew Tronson Bekkeset 14965
AKA: Tollev
Born: 1716 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17326
Christened: 10. apr 1716 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17336
Died: 1785 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17337
Buried: may 1785 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17338
Father: Thron Tolleivson Bekkeset
Mother: Bergit Knudsdotter 14967
Marriage: 1742 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17340
Wife Groe Torsteinsdotter 17339
AKA: Gro
Born: 1720 - Borge øvre, Nore, Buskerud, Norway 17341
Christened: 29. sep 1720 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17342
Died: 1803 - Bekkeset, Nore, Buskerud, Norway 17337
Buried: 16. oct 1803 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17343
Father: Torstein Olson Liagarden 17344
Mother: Barbro Olsdotter
Children
1 F Brynild Tolleivsdotter 17345
AKA: Brynil
Born: 1756 - Hvilstein, Nore, Buskerud, Norway 17346
Christened: 26. sep 1756 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17347
Died: 25. mar 1833 - Hvåle, Nore, Buskerud, Norway 17348
Buried: 28. mar 1833 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17348
Spouse: Johan Einarson Sønsterud 17349
Marr: 3. oct 1777 - Nore kyrkje, Nore, Buskerud, Norway 17350,17351
Husband Henrik Wergeland
AKA: Henrik Arnold
Born: 17. jun 1808 - , Kristiansand, Vest-Agder, Norway 7669
Christened: 19. aug 1808 - Kristiansand domkyrkje, Kristiansand, Vest-Agder, Norway 7669
Died: 12. jul 1845 - Pilestredet, Kristiania, Akershus, Norway 17352
Cause of Death: Af tæring og Betændelse.
Buried: 17. jul 1845 - Oslo domkyrkje (Vår Frelsers kirke), Kristiania, Akershus, Norway 17352
Father: Nicolai Halvorson Wergeland
Mother: Alette Dorethea Thaulow
Marriage: 27. apr 1839 - Eidsvoll kyrkje, Eidsvoll, Akershus, Norway
Wife Amalie Sofie Bekkevold
AKA: Amalia Sofie
Born: 9. jul 1819 - , Moss, Østfold, Norway
Christened:
Died: 27. oct 1889 - , Kristiania, Akershus, Norway
Buried:
Events
• Christening confirmation (in church): 1. dec 1819, Moss kyrkje, Moss, Østfold, Norway.
Children
Had no children
General Notes: Husband - Henrik Wergeland
I kyrkjeboka for "Vår Frelsers menighet" (Oslo Domkirke) er det ført død den 11. juli 1845 og gravlagd 17. juli 1845 "Henrik Wergeland, Burrauschef ved Rixarchivet, født i Christiansand, gift 36 Aar" og bustaden var "Eget Huus i Pilestredet." og dødsårsak "Af Tæring og Betændelse".
Henrik Wergeland
Henrik Arnold Wergeland ble født i Kristiansand 17. juni 1808 som eldste sønn av Alette og Nicolai Wergeland. Faren var på det tidspunkt adjunkt ved Kristiansands latinskole. Senere ble han prest (res. kap.) i byen.
Navnet Wergeland går tilbake til gårdsnavnet Verk(e)land i Brekke i Sogn der Nicolai Wergeland hadde slektsrøtter. Nicolai Wergeland hadde arbeidet seg fram fra ytterst små kår til teologisk embetseksamen med utmerkelse, ble en lærd mann og en produktiv skribent i flere genrer. Dertil malte og komponerte han. I 1814 representerte han Kristiansand i Riksforsamlingen på Eidsvoll der han gjorde en betydelig innsats i konstitusjonskomiteen. Fra ham mottok hans fem barn sterke åndelige impulser.
Henrik Wergelands mor Alette var av en embetsmannsslekt som innvandret fra Danmark på 1600-tallet. Hennes far, Henrik Arnoldus Thaulow, var by- og rådstueskriver i Kristiansand. Han samlet på malerkunst, malte selv og hadde grunnlagt Det dramatiske selskab i byen. Hele familien var mer eller mindre involvert i teatervirksomheten, og den unge Alette var en avholdt skuespiller. Hun var lys av sinn, dyrekjær og hadde et varmt hjerte for de nødstedte, egenskaper som vi også finner hos sønnen.
Trekk ved Henrik Wergelands senere virke kan spores tilbake til inntrykk han mottok i de første barneårene i den livlige kystbyen Kristiansand, så som hans mange sjømannsviser. Barndommens teateropplevelser har nok spilt en rolle for hans store dramatiske produksjon. I erindingsboka Hassel-Nødder (1845) (se lenke i høyre felt) forteller han bl.a. at han var i teateret som gutt. Han skildrer også en minneverdig opplevelse ved "det yndige Kjos" der han tok seg en tur på egen hånd i treårsalderen; da fikk han se en fjellvegg med vidunderlige krystaller. Opplevelsen har i ettertid vært tolket som en visjon av rikdommen i hans eget indre. Man kan tenke seg at opplevelsen har inspirert til de mange juvel- og krystall-bildene i Wergelands diktning. I den tidlige farsen Ah! (1827) står for eksempel følgende å lese, lagt i munnen på "Drømmernes Genius":
- Min Phantasie er lig en tusindkantet
Diamant, og min Forstand bestandig
kiger gjennem den, som gjennem et
Kaleidoskop…
(SS b. II 1, 108)
Ordene gir treffende uttrykk for noe vesentlig ved Wergelands egen begavelse.
Nicolai Wergeland ble utnevnt til sogneprest i Eidsvoll i 1816, og i 1817 flyttet han dit med sin familie. Da var Henrik 9 år gammel. Hans tale tok farge av romeriksmålet, men det sies at han bevarte skarre-r'en fra fødebyen.
Etter to år på Eidsvoll (1817-19), der han dels ble undervist av sin far, dels av huslærer, og ellers streifet rundt i naturen og fant venner blant bygdefolk, begynte han på Christiania Cathedralskole i hovedstaden, elleve år gammel.
De to første skoleårene losjerte han på Akershus festning der hans moster og hennes franskættede mann, generalen og kartografen Benoni Aubert, holdt til med stor barneflokk i en romslig trebygning. Samværet med søskenbarna hadde han glede av, men hustukten ble for streng for den frihetselskende gutten som var oppdratt etter rousseauske prinsipper. Han tagg seg til å flytte på hybel 13 år gammel. Han ble en nær nabo av Tøyenhagen, der han fant næring for sine botaniske interesser og ellers tok sterke inntrykk av forstadsmiljøet. I 1825 ble han student.
"I Eidsvoll er Norriges Frihed fød"
Vi har sett at Henrik Wergelands tidligste barndom og oppvekst tok preg av Kristiansand (jf. artikkelen 1808-17, i menyen til venstre), Eidsvoll og Kristiania, men han regnet Eidsvoll som sin hjembygd. Han hadde sitt hjem i prestegården fram til 1834, selv om han i lange perioder bodde i hovedstaden under skolegang og studier. Eidsvolls historie, og først og fremst grunnlovsverket, innebar dyp, personlig forpliktelse. Det var på Eidsvoll Grunnloven ble til i 1814, her var "Norriges Frihed fød" (SS IV 7, 309, sitat fra inskripsjonen på pokalen han skjenket Eidsvoll 17. mai 1845). Wergeland betraktet seg som Grunnlovens 6 år eldre bror og så det som en oppgave å sørge for at de løfter som lå i grunnlovsverket, kunne bli innfridd. Han ivret for 17. mai-feiring, kjente det som et kall å bidra gjennom folkeopplysningsarbeid til å muliggjøre det demokrati som Grunnloven åpnet for, gjorde opptakten til en viktig revisjon av § 2, religionsparagrafen, og skrev pionerverket Norges Konstitutions Historie (1841-43). Og ikke minst arbeidet han for språklig og kulturell selvstendighet. Selv bidro han med en omfattende skjønnlitterær produksjon i flere genrer og oppfordret andre til skapende innsats. Arne Bergsgård skriver i boka Norsk historie 1814-1880:
"Både på den demokratiske og den nasjonale fronten blir da Wergeland ein stridsmann i fremste lina. Men enda var det i åndslivet han gjorde si største gjerning, og der blir innsatsen hans så dominarande at ein må seie han reiste sin eigen front." (Bergsgård 1975, 106)
I årene 1825-29 gjennomgikk Henrik Wergeland en enorm utvikling, ikke minst som dikter. Studier, studenterliv, politisk engasjement, forelskelser og diktning løp parallelt. Han studerte teologi, arbeidet i tillegg med historie og botanikk og leste Shakespeare som han tok varige inntrykk av. På et sommerball på Eidsvoll 26. juli 1827 presterte han å kaste seg ut fra en 3 meter høy låvebru fordi en ung pike fra nabobygda, Hulda Malthe, hadde avvist hans tilnærmelser. Han havnet i kløver og timotei, men festen ble ødelagt. Han var uhyre skamfull og skrev beklagende og innholdsrike brev til Huldas mor og Hulda selv. I et brev til Huldas mor av 22. september la han inn diktet "Sonnate til Hulda". Hun er stjernen som speiler seg i en syngende flod (dvs. i dikterens sinn). I dette diktet brukes Stella-navnet første gang. Diktet har dessuten minnelser om låvebruspranget.
Det dikteriske kjærlighetsidealet Stella (Stella betyr stjerne) kan spores tilbake til 1825-26; men fra og med sommeren og høsten 1827 tok det mer og mer form; kjærligheten vokste til universelt motiv og satte til slutt frukt i det livs- og verdensforklarende episk-lyrisk-dramatiske verdensdiktet Skabelsen, Mennesket og Messias (se egen artikkel; lenke i høyre felt). Alt i januar 1828 var han sysselsatt med dette verket som opprinnelig var tenkt som et dikt til Stellas forherligelse.
Høsten 1827 utkom Ah!, et skuespill (en farse) av Siful Sifadda som inneholder den praktfulle monologen til drømmenes genius (sitert i artikkelen 1808-17). Siful Sifadda skulle komme til å bli Wergelands mest brukte pseudonym, og de fleste farsene er tillagt ham. Siful Sifadda er fantasifull, burlesk, satirisk, uredd og til tider ondskapsfull. Men rett som det er, og særlig i lyriske partier som monologen til drømmenes genius, åpenbarer det genuint wergelandske gemytt seg også i Sifuls produkter.
Året etter, i 1828, forelå den perspektivrike farsen Irreparabile Tempus (dvs. "den uerstattelige tid") som bl.a. tar opp skole og oppdragelsesproblemer og i en form som kombinerer farse og middelaldermoralitet. Hans søster Camilla (senere gift Collett) satte stor pris på denne. Samme år kom sørgespillet Sinclars Død som han tilegnet Karl Johan, en person som Wergeland beundret, men også i flere år var i opposisjon til. Han hadde imidlertid først tenkt å tilegne sitt drama til Elise Wolff. Til henne skrev han et langt frierbrev i september 1828. Det inneholder interessante opplysninger om hans liv og dikterplaner. Elise Wolff avslo hans frieri vennlig, men bestemt. Hun ble siden forlovet med Wergelands begavede fetter, Johan Aubert, som døde i 1832, før de rakk å gifte seg. Henrik Wergeland skrev da minnedikt over fetteren.
En rekke større og mindre dikt ble til gjennom hele Wergelands ungdomsperiode, og mange kom med i debutsamlingen Digte. Første Ring (august 1829). Samlingen inneholder dikt om kjærlighet, vennskap, religiøs toleranse og frihet, og dikt som skildrer enkeltpersoner som Karl Johan, kronprins Oskar og Napoleon. Det sentrale Stella-diktet "En sangfuld Sommermorgen paa Skreya" kaster lys over ulike sider ved Stella-skikkelsen og er utformet som et syngespill. Flere av diktene har visjonære trekk som peker fram mot verdensdiktet, så som "Min lille Kanin", "Napoleon" og prologen og epilogen som begge bærer tittelen "Til Stella". "Sonnate til Hulda" ble imidlertid ikke tatt med.
I september 1828 red han av vanvare innenfor leirlinjen under kavaleribrigadens avmønstring på Gardermoen og fikk refs av en underoffiser. Det oppsto krangel, og Wergeland fikk et sabelrapp. Dette resulterte i den skjebnesvangre "Gardermosaken", anlagt av Wergeland selv. Den skulle komme til å trekke med seg de økonomisk ruinerende rettssakene, der prokurator Praëm ble hans hovedmotstander. Praëm-saken, som i sin kjerne var en banal injuriesak anlagt av Praëm, forfulgte dikteren til februar 1844 (jf. Herstad 2008, s. 99). Da inngikk partene forlik på Praëms initiativ. Wergeland måtte bære saksomkostningene og pådro seg dermed en gjeld som han umulig kunne betale. Saken gav ham imidlertid betydelig innsikt, ikke bare i juristeriets finurligheter, men òg i fattigfolks kår i flere bygder. Praëm-saken med alle dens utløpere har satt mange spor i hans produksjon. Nådeløse prokuratorer som utbytter fattige mennesker er et tilbakevendende motiv i hans skrifter.
Wergeland markerte seg til fordel for 17. mai-feiring i strid med kongens vilje og opplevde det såkalte "Torvslaget" på nært hold 17. mai 1829. Kommandanten på Akershus festning, baron og generalmajor Wedel-Jarlsberg, utkommanderte kavaleri og fotjegere mot fredelige borgere som hadde samlet seg på Stortorvet. Det var en åpenbar overreaksjon som fikk langsiktige konsekvenser. Myndighetenes klossete opptreden denne vakre vårdagen gjorde at det siden ble omtrent umulig å motarbeide 17. mai-feiring. På hjemvei ved midnattstid ble Wergeland forulempet av et uprovosert sabelrapp over ryggen og ertet på seg kommandanten ved å forsøke å overlevere ham sin krenkede studentuniform i en kleskurv sammen med et brev der han gjorde kommandanten personlig ansvarlig for krenkelsen. Allerede 18. mai ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon for å ta seg av etterspillet etter "Torvslaget". Det strømmet inn klager, og mellom to eksamensdager stilte Wergeland opp til avhør. Inspirert av "Torvslaget" skrev han etterpå den eiendommelige farsen Phantasmer (1829) der kommandanten figurerer som Uedel Skarnsberg. Kommandanten ble siden en farlig motstander.
Wergeland avla teologisk embetseksamen i mai-juni 1829. I det følgende året fullførte han Skabelsen, Mennesket og Messias
Skabelsen, Mennesket og Messias forelå i juli 1830 (se egen artikkel; lenke i høyre felt). Det utfordret den 6 måneder eldre estetisk interesserte og kritisk anlagte Johan Sebastian Welhaven til et angrep i dikterisk form: "Til Henrik Wergeland", trykt i Morgenbladet 15. august. Det ble opptakten til norsk kulturstrid i 1830-årene, der Wergeland og Welhaven ble forgrunnsfigurer for hver sin fløy.
Det begynte med den såkalte Stumpefeiden i Studentersamfundets håndskrevne avis høsten 1831. Feiden spredte seg til offentligheten og toppet seg i Welhavens angrepsskrift i 1832 der han frakjente Wergeland all ære som dikter og menneske, og i Nicolai Wergelands forsvarsskrift som kom ut året etter.
Wergeland ville omsette verdensdiktets ideer om sannhet, frihet og kjærlighet i praksis, og begynte å utgi folkeopplysningsskriftet For Almuen i 1830 (en publikasjon som utkom i noen år) med støtte av "Selskabet for Norges Vel". Han arbeidet også for opprettelse av sogneselskaper (en forløper for det kommunale selvstyret) og folkebibliotek. Vinteren 1833-34 holdt han gratis skole om søndagene for bondegutter i hjemtraktene med hovedvekt på å lære dem å uttrykke seg godt skriftlig og muntlig. På den måten ville han gjøre dem i stand til å bruke de rettigheter som Grunnloven gav. Han skrev dertil innlegg i tidsskriftet Folkebladet og avisen Statsborgeren.
Høsten 1830 fulgte han sin far og søsteren Camilla til Sverige der han fikk møte unionskongen Karl Johan for første gang. Men han oppsøkte også politisk opposisjonelle. Sommeren 1831 reiste han til England og Frankrike, men før det hadde han skrevet det store og ofte siterte rasjonalistisk pregede essayet Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem? Det ble offentliggjort mens han var i utlandet, men var skrevet før. Under oppholdet i Paris i juli opplevde han etterdønningene av julirevolusjonen året før. Han skrev etter hvert, og i forlengelse av ideer i verdensdiktet, en rekke verk med revolusjonært innhold og klar tendens mot den hellige allianse, som for eksempel diktet "Det befriede Europa" (fra 1831, men utgitt senere). "Cæsaris" er langt på vei et stort undergangsdikt inspirert av Russlands overfall på Polen i 1831, men i sin endelige utforming forelå det først i mai 1833.
17. mai 1832 organiserte han stor fest på Eidsvoll, og 17. mai 1833 holdt han den første offentlige 17. mai-talen i hovedstaden. Det var i anledning avdukingen av vårt første nasjonalmonument, Krohg-støtten, reist til minne om statsråden og juristen Christian Krohg (1777-1828). Krohg hadde i 1824, i egenskap av formann i konstitusjonskomiteen, ført i pennen innstillingen som gjorde Stortinget i stand til å forkaste Karl Johans grunnlovsforslag som innebar mer makt til kongen. Mange var spurt om å tale ved Krohg-støtten, men våget ikke av hensyn til karrieren. Frans Anton Ewerløf, kongens mann, var på plass som observatør, og umiddelbart etter Wergelands tale gikk det to referat med første post til Sverige; det ene som var på fransk, var myntet på Karl Johan personlig. Samme år tok Wergeland praktikum og begynte å søke embeter som prest, men talen ved Krohg-støtten var nok diskvalifiserende. Praëm-saken gjorde heller ikke situasjonen bedre.
Henrik Wergeland vikarierte imidlertid i farens embete fra midt i juni til begynnelsen av oktober 1834 mens faren og søsteren Camilla var i utlandet. I tillegg til rettssakene som stadig gikk sin gang og de mange andre gjøremålene, gav han i denne perioden ut større arbeider som farsene Harlequin Virtuos (1830, men skrevet tidligere) og den teaterteknisk spennende farsen Om Smag og Behag man ikke disputere (1832). Den inneholder bl.a. en selvstendig og interessant teaterhistorisk monolog. Han forfattet dertil det viktige språkhistoriske essayet Om norsk Sprogreformation (skrevet i 1832 men trykt i 1835). Her tar han opp tanker som skulle bane veien for det videre arbeidet for norsk språklig selvstendighet. Han spådde om et nytt skriftspråk "før Aarhundredet nedrødmer". Under unionen med Danmark hadde Norge mistet sitt skriftspråk.
I 1833 utgav han det stort anlagte poetisk-dramatiske diktverket Spaniolen med følgende motto:
-- -- Thi Frihed er Himmelens Sag.
Var Englen ei fri, da i Himlen blev Oprør.
(SS b. I 1, 321)
Verket retter seg mot despotiet i Spania under Ferdinand VII (1784-1833), og det understreker at mann og kvinne står likt med hensyn til menneskeverd. Wergelands fikk ideen til Spaniolen under den store fotvandringen gjennom fjell-Norge, som han foretok sommeren 1832. I 1833 kom også "Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden" som er tillagt hesten hans, Vesle-Brunen. Denne opptrer på vegne av både mishandlede dyr og undertrykte kvinner.
Flere av hans politiske dikt fikk plass i samlingen Digte. Anden Ring (1834). Det gjelder for eksempel "Det befriede Europa" og "Erobrerens Sanger". Samlingen inneholder imidlertid også kjente mindre dikt som "Til en ung Digter" og "Til en Gran".
I oktober 1834 begynte Henrik Wergeland på et nytt embetsstudium, medisin denne gang. Fra nå av var han som hovedstadsbeboer å regne, selv om han fremdeles var mye på Eidsvoll. Han studerte medisin ivrig i innpå to år, og tok dertil private leksjoner i botanikk. Han fullførte imidlertid ikke legestudiet da andre oppgaver presset på. Han tok blant annet over redaksjonen av det opposisjonelle bladet Statsborgeren fra 1835 til det gikk inn i 1837. Han engasjerte seg også i kampen for kommunalt selvstyre.
Papegøien kom ut i februar 1835, en lystig kombinasjon av eventyrspill og farse med seriøse undertoner og referanser til Stumpefeiden, Demringsfeiden (utløst av Welhavens sonnettesyklus Norges Dæmring (1834)), Adam Oehlenschlägers norgesbesøk i 1833 og litt av hvert ellers.
Hovedpersonen, selve Papegøien, er den uskikkelige københavnske dreng Johan som blir tatt under behandling av nattalfene. De lar ham gjennomleve en drøm som fører til at han forbedrer seg. Storparten av handlingen foregår i drømmen. Papegøien er bl.a. inspirert av virksomheten til den danske bokhandler i Kristiania, Johan Fjeldsted Dahl. Han var Welhaven-sympatisør, og i hans bod hadde Welhaven og hans tilhengere et samlingssted. Skuespillet Den indiske Cholera (1835) forelå ved sankthanstider. Det tar parti for India mot kolonimakten.
18. september ble Henrik Wergelands eneste sønn, Olaf Knudsen (1835-1921), født utenfor ekteskap. Moren var Gunhild Mathea Knudsen fra Eidsvoll. Til forskjell fra det som var vanlig i samtida i slike tilfelle, sørget Wergelandfamilien for at mor og barn fikk utdannelse. Gutten ble lærer og grunnla skolehagestellet i Norge. Da Olaf var 7 år og Henrik hadde et hjem å tilby, tok han gutten til seg. (Se artikkelen 1838-44.)
Sørgespillet Barnemordersken utkom i desember 1835. Handlingen er lagt til Sør-Frankrike på 1300-tallet, men har et aktuelt budskap som peker langt framover. Det handler blant annet om menns makt og kvinners avmakt. Sympatien ligger hos de utnyttede kvinnene, og tendensen retter seg mot institusjoner og lover som favoriserer menn og knuser kvinner.
De sidste Kloge som kom omtrent samtidig med Barnemordersken, oppviser slektskap med 1700-tallets samfunnssatirer i fantasigenren, som for eksempel Holbergs Niels Klim eller Jonathans Swifts Gulliver's Travels. Handlingen utspiller seg på fantasi-øya Terranova (dvs."den nye jord"). Det er hungersnød på øya, men verken kornpugeren eller prokuratoren, Zobolam, er i stand til å vise medynk med de sultende på dødens rand. Kornpugeren er en beinhard markedsøkonom som skrur prisene opp i takt med etterspørselen. Og prokuratoren som tilvender seg hele kornbeholdningen, drukner til slutt i sitt eget korn da det ikke lenger finnes kjøpere.
De to farsene Stocholmsfareren 1 og 2 ble begge skrevet i 1837 og hadde politisk tendens i unionens disfavør. Den første ble oppført av Studentersamfundet 17. mai samme år.
Kampen for kommunalt selvstyre skapte stor uro, og i Statsborgeren antydet Wergeland til og med oppløsning av unionen. Da det kommunale selvstyret gikk igjennom og formannskapslovene ble vedtatt i 1837, avtok spenningen mellom unionspartene.
Fra 1836 til 1840 skjøttet Henrik Wergeland omhyggelig en dårlig lønnet stilling som annenamanuensis ved Universitetsbiblioteket. Da det ble utlyst en konkurranse om et premierestykke til åpningen av det nye Christiania Theater på Bankplassen, deltok han med det harmløse syngestykket Campbellerne. Han vant ikke, men stykket ble antatt til oppførelse i januar 1838. Hans motstandere mobiliserte til pipekonsert ved annen framføring, men ble beseiret av Wergelands sympatisører. (Jf. Campbellerslaget.) Tredje og siste forestilling ble gitt til inntekt for dikteren.
For pengene han tjente på Campbellerne, kjøpte han i mai 1838 en hytte med tilhørende jordflekk i Grønlien like ved Alunverket under Ekebergåsen vis-à-vis Festningen. Det innebar at han fikk stemmerett (man måtte ha fast eiendom for å få stemmerett, hvis man for eksempel ikke var embetsmann eller tilhørte byborgerskapet). Skiftet av bolig førte også til at han møtte den 19 år gamle Amalie Sofie Bekkevold, datter av skipper og høker Peter Bekkevold i Skippergata. De forlovet seg i august 1838. En rekke vakre kjærlighetsdikt ble etter hvert trykt i månedsskriftet Bien sommeren og høsten 1838 under fellestittelen Poesier.
Henrik Wergeland holdt tre godt besøkte prekener i Opslo kirke (dvs. Gamlebyen kirke) i august og september, og satte på ny i gang med å søke embete. Da Karl Johan kom til Kristiania like før jul, klang diktet "Kongens Ankomst" fra dikterens bannlyste, republikanske instrument: "Tør en banlyst Harpe lyde?" Diktet skal ha blitt godt mottatt på høyeste hold. I en visjon ser dikteren hvordan norske konger fra høymiddelalderen reiser seg av sine graver og ønsker Karl Johan velkommen med ord som disse:
"Tag ved Folkets Arne Sæde!
Hvil dig i de Fries Glæde!"
"Frihedsflammen dig ei brænder.
Vi fra gammel Tid den kjender."
(SS b. I 2, 223)
Wergeland betraktet alle dager "Carl Frihedsklinge" som en sønn av den franske revolusjonen. (Jf. talen ved Krohg-støtten SS b. IV I, 333)
Wergeland håpet intenst på å få det beskjedne Nannestad kapellani som han leverte inn søknad om i november. Heller ikke dette oppnådde han, men i mars tilbød kongen ham et lite gratiale av egen kasse, primært for to år, i påvente av embete. Wergeland tok imot på den betingelse at det skulle betraktes som lønn for et fortsatt fritt valgt folkeopplysningsarbeid, hvilket han flittig fulgte opp, først og fremst med bladet For Arbeidsklassen som utkom jevnlig fram til april 1845.
Amalie Sofie Bekkevold og Henrik Wergeland ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. De flyttet inn et husvære i Akersveien, nå Damstredet 1. Hytta i Grønlien ble solgt. Pensjonen fra kongen som gjorde det mulig for de to å gifte seg, ble oppfattet som svik mot det Henrik Wergeland hadde stått for politisk, det hjalp ikke at han protesterte. Flere av hans nærmeste venner og medarbeidere vendte ham ryggen, blant dem Ludvig Kristensen Daa, Henrik Anton Heltberg og Sylvester Sivertson. Det tok han meget tungt.
I november 1839 offentliggjorde han en ny farse, en av hans betydeligste. Den Konstitutionelle, et eventyrlig nissespill med henspillinger på Torvslaget og Campbellerslaget. Han gjør et dristig grep idet handlingen utspiller seg inne i hodet på Dr. Motzius, juristen per se. Det kommer til kamper der alle slags foreldede meninger og troer som bor i juristens hode personifisert som nisser og tusser på et mørkeloft, kjemper mot en flokk frihetskjempende lysalfer kalt sifuliner. De siste kjemper med blomster (dikt?) som våpen. Sifulinene seirer til slutt, og deres fører Sifaheddin, som er en åndelig slektning av dikteren selv, trekker seg tilbake i sin fredelige skog for å skrive historie, lei av ufruktbar strid. Men trykkpressen sprer ustanselig nye aviser ut over Norges land med hærskarer av tomme tanker fra juristens hode. Han er blitt redaktør, og selv om de gamle nisser og tusser er fordrevet, har de fått arvtakere i de merkverdig virksomme skriftegn som fyller avissidene. Referansene til Campbellerslaget, som jo ble vunnet av Wergelands tilhengere, er åpenbare. Det fikk et etterspill i avisen Den Constitutionelle der Wergelands motstandere fortsatte å forfølge ham. Redaktøren var en jurist med et navn som minner ikke så lite om farsens Dr. Motzius. Men problematikken har imidlertid, som vanlig i Wergelands farser, også et allment perspektiv. I dette tilfellet dreier det seg om pressekritikk. Til sammenlikning kan det nevnes at i "For Fædrelandet" som ble skrevet et halvt år senere, hylles den frie presse på denne måten: "Til Norges Ære brug din Magt / din Magt vor frie Presse!" (SS b. I 2, 304-05).
Wergeland ønsket seg barn, men fikk ingen i sitt kortvarige ekteskap. I februar 1840 forelå imidlertid en samling fri og oversatt diktning for barn, Vinterblommer i Barnekammeret. Med den la han grunnsteinen for norsk barnepoesi. Han skulle komme til å skrive mye for barn. Hans barnediktning ble for det meste publisert i For Arbeidsklassen og i bladet Børnevennen, som ble redigert av hans venn pastor Niels Biørn. Til hans mange kjente barnedikt hører "Den prægtigklædte Sommerfugl", som i årevis har versert i lesebøkene for barneskolen, og som nå er tatt inn i Norsk salmebok av 1985. Hans fedrelandssang for barn, den som begynner med ordene "Vi ere en Nation vi med, vi smaa en Alen lange" har nok gjort sitt til at vår 17. mai-fest i så stor grad er viet barna. Ideen til barnetoget ligger rett betenkt i kim i denne sangen, selv om Wergeland nok ikke er direkte opphav til barnetoget.
Fra 1842 bodde Olaf i Grotten. Leiv Amundsen opplyser at dikteren meldte gutten inn på Nissen skole. Wergeland betalte også skolepenger for Amalie Sofies yngre bror, Frederik Bekkevold, som gikk på katedralskolen. Olaf fikk sin interesse for hagedyrking gjennom samværet med faren (Jf. Amundsen 1974, 70.)
Allerede i 1837 hadde Wergeland tatt opp jødespørsmålet i Statsborgeren, og sommeren 1839 leverte han inn et forslag til opphevelse av siste passus i Grunnlovens § 2, den såkalte jødeparagrafen, som forbød troende jøder adgang til Norge.
Tross all motgang var Wergeland inne i en rik skaperperiode. I anledning 400-årsjubileet for oppfinnelsen av boktrykkerkunsten som ble feiret i Kristiania sankthansdagen 1840, skrev han kantaten Vord Lys!, ett av hans store skapelsesdikt. Det ble etterfulgt av "Skaaltale for et godt Aar", som også rommer avsnitt av stor poetisk skjønnhet.
Det var til oppmuntring at den kjente svenske dikteren Fredrika Bremer responderte på hans diktning og ba om hans råd. Et nytt høydepunkt i produksjonen, Jan van Huysums Blomsterstykke, er tilegnet henne. Det er et eventyr i dikt og prosa inspirert av et hollandsk blomstermaleri fra 1700-tallet som på den tid var på private hender i Norge. Diktet som for det meste er skrevet i tidlige morgentimer, forelå høysommeren 1840.
Samme høst ble han utnevnt til riksarkivar, og fra 1. januar 1841 var han embetsmann med kontor på Akershus festning. Utnevnelsen førte til nye forfølgelser. I desember 1840 så den lille sjarmerende farsen Lyv ikke! eller Dompapen dagens lys. Det er et fugle- og blomsterstykke som oppviser slektskap med både Papegøien og Den Konstitutionelle. Den avslutter med at det feaktige barn Florilla strør blomster fra dikterens hage over alskens menneskelige udyder, skaper frukbarhet i golde sinn og fremmer på den måten sannhets erkjennelse.
I januar 1841 fikk han for annen gang oppført et skuespill på Christiania Theater, dramaet Venetianerne (utgitt i 1843).
Året 1841 ble et tungt år. I februar forelå farsen Engelsk Salt der hans tidligere venn Ludvig Kristensen Daa, redaktøren av bladet Granskeren, figurerer som Vinæger (dvs. "den eddiksure"). Hovedstadsavisene ble stengt for ham, og han måtte ty til provinspressen. Hans vakre dikt i frie rytmer, "Mig selv", ble for eksempel trykt i Christiansandsposten 29. mars, skjønt det burde ha stått i Morgenbladet. Det hendte også annet som gjorde at han følte seg utstøtt, og han begynte å undertegne seg "Der Geächtete" (dvs. "den utstøtte"), noe han fortsatte med i flere år. Grotten.
17. mai 1841 flyttet han inn i eget nybygd hus "Grotten", bygd i enkel sveitserstil i utkanten av slottsparken. En måned senere, 11. juni, forelå oppfølgeren til Engelsk Salt, den bitre og såre, men rike farsen Vinægers Fjeldeventyr som både refererer til Bjerregaards Fjeldeventyret og til den strid han selv sto oppe i. Dessuten foregriper Vinægers Fjeldeventyr dovregubbens hall og dårekisten i Henrik Ibsens Peer Gynt (1867). Wergeland plasserer her Morgenbladets redaktør, A.B. Stabell (i farsen kalt "Blasenfeldt") og Granskerens redaktør, L Kr. Daa, (altså "Vinæger") i dårekisten (jf. "Granskeren graver, gnager, gnaaler og griner", SS b. II V, 334). Kvinneskikkelsen med det betegnende navnet Krystalline opptrer som muse og forståelsesfullt publikum. Hun trøster og oppmuntrer den bedrøvede dikter som i fortvilelse vil kvitte seg med sitt dikterinstrument, i dette tilfellet det folkelige instrumentet langeleik. Hun uttaler ord som er i slekt med diktet "Mig selv":
Sørger du, -- da blot en Strimmel
Lyseblaat af Foraarshimmel,
og du juble vil af Lyst.
Du, hvem Duggen kan beruse,
siig, hvor er den Magt, der knuse
kan et saa fredsaligt Bryst?
(SS b. II 5,333)
Vinægers Fjeldeventyr skulle vise seg å bli hans siste farse. Sammenholder en farsen med diktet "Fordums Venner" fra mars 1842 som er rettet til Daa, oppstår gripende perspektiver.
Kom, sæt dig ved min Side!
Kom, tryk dig til mit Bryst!
Du skal dets Qvaler vide;
saa lærer jeg din Lyst.
Der var Du engang hjemme
med al den Førstes Ret.
Ve mig, som ei kan glemme!
Ve Dig, som kunde det!
(SS b.I 3,15)
Langeleiken dukker opp igjen i 1842 som tittel på en samling folkelige viser "i Dølemål" signert Henrik Wergeland, et nytt signal om at han verdsetter dialektene som en ressurs i arbeidet for et norskere språk.
I september 1841 opplevde han nye sviende nederlag bl.a. i forbindelse med universitetsfesten i anledning grunnsteinsnedleggelsen for nye universitetsbygninger. 16. september sto diktet "Min Hustru" på trykk i Den Constitutionelle, en hyllest til henne som gjorde livet verdt å leve tross alt. Mindre enn tre uker senere forelå et nytt poetisk høydepunkt, Svalen, som genremessig er i slekt med Jan van Huysums Blomsterstykke. Han skrev Svalen for å trøste sin søster Augusta Vedøe som hadde mistet et barn.
Han må ha hatt en enorm arbeidsevne. Tidligere hadde han skrevet interessant om Norges historie, Sveriges historie og Karl Johan. På 1840-tallet arbeidet han som historiker på et mer avansert nivå og utnyttet bl.a. tidligere ubrukte kilder i Riksarkivet og søkte opplysninger hos hjemmelsmenn som hadde vært med på Eidsvoll i 1814. Norges Konstitutions Historie er et pionerarbeid som ble påbegynt i 1840 og utkom heftevis. Tredje og siste hefte ble trykt på Johan Dahls forlag i 1843, et uttrykk for at gamle motsetninger i dette tilfellet var gravlagt. Under arbeidet med grunnlovshistorien skrev Wergeland også instruktivt om folkeføreren Christian Lofthus. Den Herder-inspirerte essayserien Historiens Resultat (1843-44) er mer idéhistorisk anlagt. Han skrev også etter hvert noen mindre kunstnerebiografier (om Ole Bull, Thomas Fearnley og J.C. Dahl).
Med flere arbeider, deriblant diktsamlingen Jøden (1842) som var tilegnet Det norske Storting, fulgte han opp sitt forslag til endring av religionsparagrafen i Grunnloven. Saken ble behandlet i Stortinget 9. september 1842, men fikk bare simpelt flertall på dette tidspunktet. Først i 1851, seks år etter Wergelands død, gikk forslaget igjennom.
Sammen med N. J. Wessel-Berg laget han en Læsebog for den norske Ungdom, som bl.a. inneholder gode karakteristikker av de ulike diktgenrene (utg. 1844). Og stadig kom hans filantropisk pregede folkeopplysningsblad For Arbeidsklassen ut, for det meste skrevet av ham selv.
2. mai 1844 måtte Wergeland gå til sengs på grunn av sykdom. Det viste seg å være en uhelbredelig lungesykdom. Det har i den senere tid oppstått usikkerhet om han døde av tuberkulose eller lungekreft.
Under sykdommen utførte han nesten utrolige arbeidsprestasjoner. I flere måneder fortsatte han sitt arbeid som riksarkivar fra sykesenga inntil legen grep inn. Han fullførte det tidligere påbegynte storverket Den engelske Lods, der det berømte diktet "Hardanger"er plassert mot slutten, og skrev diktsamlingen Jødinden, en oppfølger til Jøden. Begge samlingene tar opp religiøs toleranse i et vidt perspektiv. Jødinden utkom i oktober 1844. Jødinden er i liten grad eksplisitt preget av sykdomssituasjonen. Men i prologen, "Paa Sygeleiet", skildrer han hvordan sykdommen herjer i hans bryst. Hans sinn er likevel klart som "Kjern [tjern] i Maaneskin", og nye diktverk setter knopper og blomster til tross for sykdom og store smerter. Men han føler seg ensom, "forjagt i Ban" av sitt eget folk og drømmer om forsoning og forståelse:
Til Folk jeg vil mig slæbe frem:
Jeg gjerne vil fortælle dem,
Hvor sidste Plantning fra min Haand
I Blomst i Ørknen staae
(SS b. I 3, 320)
Fram mot jul omarbeidet han sitt verdensdikt og ble ferdig idet julen ringte inn 1844. Omarbeidelsen utkom under tittelen Mennesket 29. januar 1845. Tross kjempearbeidet med verdensdiktet forsømte han ikke sitt folkeopplysningsskrift. Og et par uker før jul sto diktet "Moderens Korstegn over Barnet" å lese i Morgenbladet, et eventyr om korstegn og en særegen form for juleroser. Det forteller om en mor som slår beskyttende korstegn over barnet sitt idet hun legger det til å sove på julekvelden. Neste morgen gjenfinner barnet korstegnene på vindusruta der de er blitt opphav til et paradisisk flor av frostroser. "Det er dine Drømme, den Julenat, / i Glas og Ramme af Englene sat" sier moren (SS b. I 3, 406).
Gjelden etter Praëm-saken gjorde at Grotten måtte selges (jf. diktet "Auktion over 'Grotten'", skrevet sist i desember). Grotten ble lyst ut til salgs i januar 1845 og solgt samme måned. I februar gikk han i gang med å få reist et nytt lite hus i Pilestredet, etter mønster av en husmannsstue. Det nye hjemmet skulle hete "Hjerterum". Han søkte også Stortinget om ettergivelse av saksomkostningene etter Praëm-saken med negativt resultat. (Se nedenfor.) På denne tid skrev han "Sidste Reis" som han kalte en sjømannsvise. Han forestiller seg at himmelen er hans egentlige hjem, og dit skal farten snart gå "igjennem Sky op i det blaa!" (SS b. I 3, 410-12). Tanken om himmelen som menneskeåndens hjemstavn er gjennomgående i Wergelands diktning, men nå var den blitt brennaktuell for ham selv, på grunn av sykdommen, og vel også fordi han snart skulle forlate Grotten.
Hans siste bedrift i For Arbeidsklassen er Fattigmands-Postil. Den inneholder 24 prekener som utkom samlet i april. I tekstene forekommer av og til korte belærende strofer, som for eksempel i prekenen om frihet. Den er beregnet på Kristi himmelfarsdag, en helligdag som kommer nær opp til 17. mai:
Man Fædrelandet skylder Blommen af sin Kraft
Og Lydighed til Loven og Hjælpen til de Arme.
Alverden skyldes hele Kjærlighedens Varme.
Hvo glemmer disse Pligter, sin Borgerret har tabt
(SS b. IV 7, 185)
Han omarbeidet og utvidet Nordmandens Katechisme fra 1832. Den utkom rett etter prekensamlingen. Følgende kjente formulering er satt inn i omtalen av Grunnloven: "man friest være maa i Tro; / thi bør forandres § 2" (SS b. IV 7, 243).
I mars-april nærmet det seg så-tid, og han stiftet Kaal- og Rot-selskabet, utformet muntre lover og opplyste at medlemmene, som utgjorde et slags hemmelig forbund, kunne gjenkjenne hverandre på kjærlighet til fargen grønn! Han fikk kjøpt inn og sørget for distribusjon av frøpakker, i første omgang til husmenn på Romerike. Han førte dertil regnskap og skrev møtereferat i en bevart protokoll der det regelmessig heter: "Til stede: Presidenten Solo" (SS b. III 3, 638-45).
Midt i april flyttet han inn i sitt nye hjem, men det var foreløpig uegnet som bolig for den syke. Han fikk et opphold på Rikshospitalet fra 20. til 30. april. Hospitalet var dårlig lydisolert, og han ble liggende våken om nettene. Da ble diktene "Paa Hospitalet om Natten" og "Anden Nat paa Hospitalet" til.
Han skildrer hvordan fullmånen lyser inn til ham gjennom det store sykehusvinduet og tar skikkelse som en himmelsk nonne. Hun lover å hente legemiddel fra stjernehaven. Det hun bringer med seg tilbake, er en kurv fylt av hvite roser som hun kaster inn til ham; de sprer sitt rene, overjordiske lys over gulv og seng og får hans hender til å virke sorte. Disse evighetens roser byr hun ham å velge "med en Ridders Mod", framfor de røde roser som blomstrer på munn og kinn. De hvite vil ta bort hans smerte, sier hun, men tydeligvis også hans liv: "Naar du er hvid som min Rose, da har din Smerte Fred" (SS b. III, 430-32). Han ble, som det står i legens bemerkning, utskrevet fra Rikshospitalet "uhelbredet". Fra nå av var "Hjerterum" hans bolig.
Folk fulgte med i avisene der Wergelands dikt fra dødsleiet ble trykt etter hvert som de kom til. Den "kloke kone", kvakksalversken Mor Sæther, som Wergeland kjente fra den tid da han og politiserende venner møttes i hennes hjem, fikk takk for "tre Minutters Helse" i et fantasifullt og underfundig dikt med tittelen "Mulig Forvexling" tidlig i mai. Det står i et romantisk-ironisk dialogforhold til de to foregående diktene. "Gamlemor Sæther i hendes snevite Skaut" må tydeligvis ha overtatt månens rolle som den sykes nattlige gjest på hospitalet (SS b. I 3, 432-33).
De hvite rosers tid var ennå ikke inne. Wergeland førte en omfattende korrespondanse fra sykesenga, ikke minst med sin far, og mange oppsøkte ham eller sendte ham hilsener, også representanter for kongefamilien. Og han ble portrettert av kunstnere: "nu, da jeg blegner, / Byster man gjør og Portrætter man tegner", står det å lese i den siste skissen i Hassel-Nødder.
Det må ha gjort ham spesielt godt at gamle venner vendte tilbake. I flere av farsene hadde han sett fram til forsoning. Da også Daa innfant seg, skal dikteren ha utropt dypt beveget: "nu maa jeg dø, naar du kommer!" Wergeland fikk også nye venner. En av dem var Wilhelm Lassen som gledet ham med sang og harpespill. Han var svoger til M.B. Landstad.
I det gripende diktet "Til Foraaret" bønnfaller han våren om å redde ham. I "Til min Gyldenlak" tar han farvel: "Gyldenlak, naar du din Glands har tabt, / da er jeg det hvoraf Alt er skabt" (SS b. I 3, 435). Da han i slutten av mai hadde skrevet sitt siste betydelige enkeltdikt, det eiendommelige og gjennomlyste "Den smukke Familie", syntes han at den dikteriske visjonen var skjenket ham som en nådegave: "O, at mine Knæ orkede at bøie sig for at tilbede!" (SS b. III 3, 436).
29. juni forelå hans testamente, skrevet i vitners nærvær og ved full bevissthet. Han viser stor omsorg for sin unge, rikt utrustede, men uformuende hustru som snart skal bli enke, og håper at hun vil "erholde og modtage et værdigt Tilbud" (SS V 2, 429). Etter Wergelands død ble hun gift med pastor Biørn som var enkemann med fem barn. Sammen fikk de åtte nye barn; det første ble døpt Henrik Arnold Wergeland.
Henrik Wergeland rakk å fullføre sine livsskisser Hassel-Nødder, en frodig bok, humørfylt, selvironisk og burlesk, men også til tider poetisk og alvorlig. Fortellingen om hvordan han fant og vant og fremdeles elsker sin Amalie Sofie, er både skjelmsk og nydelig. I den mesterlige skissen som er plassert helt til slutt, utreder han sin sammensatte personlighet med selvinnsikt, sjarme og poesi.
På grunnlag av opplysninger fra Amalie Sofie og Nicolai Wergeland har dikterens første biograf, Harvig Lassen, skildret Henrik Wergelands siste dager. Lassen forteller at 9. juli forløp med store legemlige lidelser og anfall av desperat pustebesvær og påfølgende utmattelse, og fortsetter: "Endnu denne dag skrev han det Sidste af Livsskisserne" (Lassen 1876 (1866), s. 283). Det må være lov å anta at det siktes til den korte skissen som er plassert nest sist, og som bærer overskriften "Jeg døer". Den avsluttes slik: "Og til hver Landsmand, som giver mig den Lov, siger jeg et oprigtig og kjærligt Tak for mig!"
Skuespillet Fjeldstuen ble også til i et kappløp med døden; avslutningen måtte hans far skrive etter sønnens anvisninger.
Det siste døgnet samlet folk seg i mengder utenfor Hjerterum. Natt til 12. juli 1845 sovnet han fredelig inn. Hans siste ord var: "Nu drømte jeg saa sødt; jeg drømte jeg laae ved min Moders Arm" (SS b. VI 2, 273). Moren var død sommeren 1843, men hun er sterkt nærværende i dikt som "Paa Sygeleiet" og "Den smukke Familie".
17. juli ble Henrik Wergeland gravlagt fra Vor Frelsers Kirke. Pastor Biørn forrettet, Eilert Sundt holdt talen på vegne av studentene, og Den norske Studentersangforening hadde sin første offentlige opptreden. Tusener fulgte ham til graven. Aldri før var det sett et større gravfølge i Kristiania. Hele dagen sto graven åpen, og folk fylte den med blomster.
20. juli utkom Hassel-Nødder. 28. juli ble Wergelands søknad om sanering av gjelden på vel 800 daler etter Praëm-saken behandlet av Stortinget. Dikteren var før sin død gjort kjent med at hans søknad var oversendt budsjettkomiteen, og at denne etter grundig behandling hadde innstilt på avslag. Komiteen hadde riktignok vurdert om gjelden kunne ettergis på grunn av dikterens fortjenester for fedrelandet, men siden dommen om hans litterære produkter sprikte, og siden komiteens medlemmer ikke selv var i stand til å vurdere den, og fordi man tvilte på om han hadde gjort seg fortjent til "en national Belønning", måtte søknaden avslås. Det ble også anført at en nasjonal belønning kunne virke som en oppreisning, og det torde man ikke risikere.
Stortinget vedtok budsjettkomiteens innstilling enstemmig. Etter forslag fra prest og stortingsrepresentant Ni(e)ls Dahl ble det imidlertid mot 39 stemmer besluttet å sende saken over til regjeringen "forsaavidt det maa antages tillige at gaa ud paa at tilstaaes en Godtgjørelse af Statskassen i Anledning af hans litterære Virksomhed" (jf."Indstilling No 380 fra Budsjettkomiteen, 1845"), og Laache 1930 b. III, 303 ). Regjeringen foretok seg ingen ting i saken, og saken kom heller aldri tilbake til Stortinget. Det heter seg at venner og familie slettet gjelden, men da var Henrik Wergeland for lengst nådd fram til "Himlens fri Nation" (jf. "Sidste Reis").
Med Wergelands død var en epoke i norsk historie og kulturhistorie over. Han preget den tida han fikk være aktiv så sterkt at ettertida gjerne har kalt den opp etter ham: Wergelandtida. Han var et usedvanlig levende og engasjert menneske og skaffet seg både venner og fiender. Det hendte også at venner kunne bli fiender, men òg at fiender kunne bli hans venner. Det sammensatte i hans vesen kommer godt fram i det selvportrettet han gir i diktet "Mig selv". Mange så nok helst at han holdt seg unna stridigheter i samtida og lot være å rote det til for seg selv og andre. Det var nok også dem som kunne ønske at han skulle holde blikket mer festet mot himmelen og ikke bry seg så mye om jordiske saker, slik at hans sjel kunne tre fram mest mulig avklaret, omtrent som "en Büste" under vårhimmelens tindrende stjerner:
Straalerne overgyde min Sjel med en Rolighed som af Alabaster.
Som en Büste staaer den i mit Indre. Stir i dens Træk! (SS b. I 2, 337-39)
Det himmelvendte var utvilsomt et utpreget trekk ved dikteren og mennesket Henrik Wergeland. Men det mangslungne, utfordrende, ertelystne, lekende, stridbare, ja sifulinske må være med for at bildet skal bli fullstendig (jf. siste skisse i Hassel-Nødder). Av "Mig selv" går det klart fram at det himmelvendte og det jordnære forutsatte hverandre. Diktet avsluttes på følgende måte og med klar adresse: "Büsten har et leende Hjerte under sin Rolighed. / Ve eders matte Fingre, at I ikke kunne faa fat paa det" (SS b. I 2, 339). Som vi har sett, skulle bystenes og portrettenes tid komme før noen kunne ane (jf. Hassel-Nødder og artikkelen 1844-45 i menyen til venstre).
Ettertida har nok til dels hatt lettere enn samtida for å se at Henrik Wergeland var en såmann i alle betydninger av ordet, og slik er han framstilt på Reidar Aulies kjente maleri som dekker en vegg i et tidligere klasserom på Stein skole på Romerike som i dag er museum. Maleriet er gjengitt på omslaget til bind 2 av Norges litteraturhistorie, redigert av Edvard Beyer.
Henrik Wergeland trådte fram i en tid da Norge var blitt en statsnasjon, men sto på spranget til å bli en kulturnasjon. Wergeland forsto det, og bidro selv sterkt til å gjøre Norge nettopp til en kulturnasjon. Han så oppgaver hvor han vendte seg, og satte kreftene inn i den korte tid som var ham beskåret, ikke bare ved skrivebordet men også i det virkelige liv; han ville omsette sine ideer i praksis.
Som den mangfoldige og universelle ånd han var, er det forståelig at både konservative og radikale i ettertid har tatt ham til inntekt for seg. Det er å håpe at jubileumsåret 2008 kan bidra til at mange får øynene opp for hva han utrettet som dikter og menneske, og for hvilken betydning han har hatt for vårt land. I en usedvanlig grad evnet han å ta opp i seg åndsstrømninger fra den store verden og fra hjemlige, folkelige kulturtradisjoner i fortid og samtid og gjøre dem virksomme til gagn for eget folk. Han var et overflødighetshorn, og dertil en surdeig som stadig gjør en gjerning i vårt folk enten vi vet det eller ei.
Litteratur
Amundsen, Leif 1974. Brevene til Amalie. Oslo.
Bergsgård, Arne 1975. Norsk historie 1814-1880. Oslo.
Beyer, Edvard: Norges litteraturhistorie b. 2. Oslo.
Collett, Camilla 1926. Optegnelser fra Ungdomsaarene. Oslo.
Collett, Camilla: I de lange Nætter, i: Collett, Camilla 1912-1913: Samlede verker. Mindeudgave. Bind 1-3. Kristiania.
Herstad, John 2008. "Arkivaren, Gud bevar'en" : Henrik Wergeland som riksarkivar. Oslo.
Holck, Per 1995. "Henrik Wergelands sykdom og død". Tidsskrift for Den norske lægeforening, 30.
Knudsen, Wilhelmine 1946: Minner fra Eidsvoll i Wergelandstiden. Oslo.
Lindbæk, Sophie Aubert: Familien på festningen.
Laache, Rolf 1930. Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praëm : aktmessig fremstillet, for det meste efter utrykte dokumenter. Bind I-III. Oslo.
Myhren, Dagne Groven 1974. Blomsten og stjernen. Oslo.
Storsveen, Odd Arvid 2004. En bedre vår: Henrik Wergeland og norsk nasjonalitet. Avhandling (dr. art.). Det historisk-filosofiske fakultet, Universitet i Oslo.
Sundli, Eirik 1942/2006: Henrik Wergeland og Eidsvoll. Eidsvoll historielag.
Tønsager, Hans 1897: Barndoms- og ungdomsminder om Henrik Wergland. Kristiania.
Wallem, Fredrik 1916. Det norske Studentersamfund gjennem hundrede år b. 1. Kristiania.
Wergeland, Henrik 1918-40. Samlede Skrifter. Trykt og utrykt. Utgitt av Herman Jæger, Didrik Arup Seip, Halvdan Koht og Einar Høigård på Steenske Forlag. Kristiania/Oslo (her forkortet SS).
(Dagne Groven Myhren er dr.philos. fra 1988 på avhandlingen Kjærlighet og Logos. En undersøkelse og en sammenlikning av Henrik Wergeland: "Skabelsen Mennesket og Messias" (1830) og "Mennesket" (1845). Hun har undervist i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo 1972-2003, og er nå statsstipendiat med professortittel.)
General Notes: Wife - Amalie Sofie Bekkevold
Amalie Sofie Bekkevolds mor var av den kjente Ihlenslekta fra Modum, Gunhild Marie Evensdatter Ihlen (1800\endash 81), født på Landfaldøen ved Drammen den 28. august 1800. Hun ble gift med enkemann og frakteskuteskipper Peter Svendsen Bekkevold(1780\endash 1851). De ble viet 19. november 1818. Ekteparet flyttet året etter til Moss der deres første datter ble født. Hun fikk navnet Amalia Sophia under en hjemmedåp, men 1. desember ble hun båret til Moss kirke. Amalie Sofie fikk en rekke søsken, hvorav 8 vokste opp.
Bekkevold med familie slo seg senere ned i Christiania som traktør og småhandler. Skjenkestua eksisterer den dag i dag i Skippergata 3 under navnet Grei Kafé. Stedet har en plass i norsk litteraturhistorie fordi Henrik Wergeland fant sin tilkommende der. Han fikk lov å sette inn årer og seil hos Bekkevolds mens han tjenestegjorde som annenamanuensis ved Universitetsbiblioteket som den gang lå ved Christiania gamle torv. Han kom innom før han gikk på arbeid, og hentet sakene ved arbeidstidas slutt for å ro eller seile over Bjørvika til hytta si i Grønlia under Ekebergåsen. Henrik Wergeland bodde i Grønlia fra mai-juni 1838 til han solgte stedet i april året etter.
Henrik Wergeland hadde skrevet i sitt testamente at han håpet hans rikt utrustede hustru ville motta et "godt Tilbud". Hans gode venn, pastor Nils Andreas Biørn (25. februar 1807\endash 14. august 1887) sønn av skipsreder og trelasthandler Christian Ludvig Schøtz Biørn (død 1838) og Maren Arctander (1786\endash 1840), giftet seg med med Amalie Sofie 21. august 1846. Han var da hjelpeprest i Christiania.
Biørn hadde redigert bladet Børnevennen (der Wergeland hadde publisert noen av sine barnedikt), og han hadde holdt gravtalen over dikteren. 1850 ble han sogneprest i Leksvik i Nord-Trøndelag og 1863 i Nord-Aurdal i Valdres. Pastor Biørn var enkemann med 5 barn. Amalie fødte ham 8 nye barn. Det glade prestepar i Nord-Aurdal er omtalt i skuespilleren, Hauk Aabels, erindringer.
Amalie Sofie og Nils Biørn dyrket i fellesskap Henrik Wergelands minne. Hun omtalte alle dager sin første mann som "min Henrik". Hun var til stede da jødenes minnesmerke ble avduket på dikterens grav på fødselsdagen 17. juni 1849, og hun la ned krans da Wergelandsstøtten på Eidsvolls plass ble avduket 17. mai 1881. Det var siste gang hun trådte fram for offentligheten.
Etter at Amalie var blitt fru Biørn, mistet hun for det meste kontakten med Wergeland-familien. Henrik Wergelands søster, Camilla Collett besøkte imidlertid Amalie ikke så lenge før denne døde. De talte da om uheldige/usanne myter som var oppstått rundt Henrik Wergelands ettermæle, og de var skjønt enige om at disse burde gjendrives.
Amalie Sofie overlevde også sin andre mann og døde 27. oktober 1889, 70 år gammel. I en nekrolog i Verdens Gang 29. oktober ble hun omtalt som "Wergelands Enke" og hyllet som den kvinne som mer enn noen annen var blitt "besunget i norsk Poesi".
Husband Alf Alfson Bekkjarvik
AKA: Alv
Born: 1757 - Skår, Strandvik, Hordaland, Norway
Christened: 13. feb 1757 - Strandvik kyrkje, Strandvik, Hordaland, Norway 3009
Died: 22. jul 1826 - Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway 2097
Cause of Death: Naturlig død.
Buried: 29. jul 1826 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 2097
Father: Alv Olson Skår 8749
Mother: Christi Larsdotter
Marriage: 16. oct 1804 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 2364
Other Spouse: Else Nilsdotter - 1. jan 1820 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 1275
Events
• Censuses: 1801, Skår, Strandvik, Hordaland, Norway.
• Censuses: 1811, Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway.
• Probate: 13. nov 1828, Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway.
Wife Johanne Olsdotter
Born: 1778 - Kjeholmen, Fitjar, Hordaland, Norway
Christened: 8. mar 1778 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 1272
Died: 1811 - Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway
Buried:
Father: Ole Samsonson Kjeholmen
Mother: Elen Pedersdotter
Events
• Censuses: 1801, Kjeholmen, Fitjar, Hordaland, Norway.
• Probate: 13. dec 1812, Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway.
Children
1 F Christine Marie Alfsdotter
AKA: Marie
Born: 1805 - Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway
Christened: 21. apr 1805 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 2364
Died: 2. oct 1844 - Djupvik, Herøy, Møre og Romsdal, Norway 3115
Buried: 11. oct 1844 - Rovde kyrkje, Rovde, Møre og Romsdal, Norway 3115
Spouse: John Johnson Fugleberg
Marr: 3. jul 1832 - Ølve kyrkje, Kvinnherad, Hordaland, Norway 1207
2 M Olaus Hans Christian Alfson
AKA: Olaus Elias Christian
Born: 1809 - Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway
Christened: 5. feb 1809 - Austevoll kyrkje, Austevoll, Hordaland, Norway 2364
Died:
Buried:
General Notes: Husband - Alf Alfson Bekkjarvik
Den 15. oktober 1804 "copuleret ibd: Ungk Alf Alfsen Bekkervig med Pigen Johanna Olsdatter Kidholmen." i Fitjar kyrkje.
Den 1. søndag etter påske i 1805 "døbt giæstgivar Alf Alfsen hans datt kald: Christine Marie" i Fitjar kyrkje.
I 1809 er det ført i kyrkjeboka for Stord "Søndag Sexages: dj: 5 Febr: blev Alf Alfsens Søn døbt af Hr Provst Hiorthøy udi Østevolds kirke, og blev kald: Olaus Elias Christian".
I sjeleregisteret for 1811 finn ein i Stord prestegjeld, Fittie sokn og på garden Bækkervig:
Alv Alvsen 46 år med barna Christine Marie 6 år og Ole Iver Avson 2 år. Kona Johanne Olsdotter er ikkje nemnt.
"Skifte efter Giæstgiver Alv Alvsen Bekkervigens Huustrue Johanne Olsdr den 3de Augustii 1811 i Waags Skibrede beskrevet ...., som her boede Giestgiveren Alv Alsens for nogen tiid siden ved Døden afg. Huustrue Johanne Olsdtr ..." (men ho er ikkje å finne innført som gravlagd i kyrkjeboka for Stord).
Skiftet vart halde mellom enkemannen Alv Alvson og barna deira: Olaus Hans Christian Alvson 2½ år og
Christine Maria Alvsdotter 6½ år.
Farbroren Anders Alvson var formyndar for sonen og Anders Olson Femanger i Strandvig var formyndar for dottera. Buet vart registrert og så vart skiftet utsett.
"Skifte Samling i Stervboet efter Gjæstgiver Al Alvsøn Bekkervigens Huustrue Johanne Olsdr. den 8te Maj 1812 ..." der bruttoformua var på 6.973 riksdalar 4 ort 8 skilling.
Så den 13. desember 1812 vart skiftet avslutta. Utgiftene var på 3. 186 riksdalar 9 skilling, og nettoformua på 3.787 riksdalar 3 ort 15 skilling som skulle delast på enkemannen og dei to barna hans.
Enkemann og gjestgjevar i Bekkervig Alf Alfson på 62 år vart vigd i Fittie kyrkje den 1. januar 1820 med jenta Else Nielsdotter Grasdalen på 28 år (ho var 13 år i 1801 og døypt 28. oktober 1786).
"Alf Alsen bonde Mand" Bæckkervigen døydde 22. juli og vart gravlagd 29. juli 1826, 69 år gamal.
Den 8. august 1826 var det skiftesamling på gjestgjevarstaden Bekkervig for å halde skifte etter avdøde gjestgjevar Alv Alvsen Bekkervigen. Skiftet vart halde melleom enka Else Nielsdotter (med laugverge Jacob Salomonson Windenes) og barna til Alv. Med første kona Johanne Olsdotter hadde han barna Olaus Hans Christian 17½ år (formyndar for han var farbroren Anders Alvson Koldal) og Christina Maria Alvsdotter 21½ år (formyndar for henne var morbroren Petter Olai Olson Kiedholmen). I andre ekteskapet med enka etter han, Else Nielsdotter, hadde han sonen Niels Alvson på 5 år (formyndar for han var Knud Olson Nodfonden).
Det blir vist til skiftet etter Johanne Olsdotter som slutta den 13. desember 1812 og tinglyst 3. mars 1813.
Det var ny skiftesamling den 12. april 1827 og den 12. og 13. november 1828 då skiftet vart avslutta. Bruttoformua var på 1.628 dalar 105 skilling og nettoformua på 331 dalar 79 skilling. Skiftet er datert 13. november 1828.
Vilkårskone Else Nielsdotter Bekkervig døydde 28. januar og vart gravlagd 7. februar 1868 i Fitjar, 80 år gamal.
Husband Alf Alfson Bekkjarvik
AKA: Alv
Born: 1757 - Skår, Strandvik, Hordaland, Norway
Christened: 13. feb 1757 - Strandvik kyrkje, Strandvik, Hordaland, Norway 3009
Died: 22. jul 1826 - Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway 2097
Cause of Death: Naturlig død.
Buried: 29. jul 1826 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 2097
Father: Alv Olson Skår 8749
Mother: Christi Larsdotter
Marriage: 1. jan 1820 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 1275
Other Spouse: Johanne Olsdotter - 16. oct 1804 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 2364
Events
• Censuses: 1801, Skår, Strandvik, Hordaland, Norway.
• Censuses: 1811, Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway.
• Probate: 13. nov 1828, Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway.
Wife Else Nilsdotter
Born: 1786 - Grasdalen, Fitjar, Hordaland, Norway
Christened: 28. oct 1786 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 1272
Died: 28. jan 1868 - Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway 17353
Buried: 7. feb 1868 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 17353
Events
• Censuses: 1801, Grasdalen, Fitjar, Hordaland, Norway.
Children
1 M Niels Alfson
Born: 26. may 1821 - Bekkjarvik, Fitjar, Hordaland, Norway 1275
Christened: 12. jun 1821 - Fitjar kyrkje, Fitjar, Hordaland, Norway 1275
Died:
Buried:
General Notes: Husband - Alf Alfson Bekkjarvik
Den 15. oktober 1804 "copuleret ibd: Ungk Alf Alfsen Bekkervig med Pigen Johanna Olsdatter Kidholmen." i Fitjar kyrkje.
Den 1. søndag etter påske i 1805 "døbt giæstgivar Alf Alfsen hans datt kald: Christine Marie" i Fitjar kyrkje.
I 1809 er det ført i kyrkjeboka for Stord "Søndag Sexages: dj: 5 Febr: blev Alf Alfsens Søn døbt af Hr Provst Hiorthøy udi Østevolds kirke, og blev kald: Olaus Elias Christian".
I sjeleregisteret for 1811 finn ein i Stord prestegjeld, Fittie sokn og på garden Bækkervig:
Alv Alvsen 46 år med barna Christine Marie 6 år og Ole Iver Avson 2 år. Kona Johanne Olsdotter er ikkje nemnt.
"Skifte efter Giæstgiver Alv Alvsen Bekkervigens Huustrue Johanne Olsdr den 3de Augustii 1811 i Waags Skibrede beskrevet ...., som her boede Giestgiveren Alv Alsens for nogen tiid siden ved Døden afg. Huustrue Johanne Olsdtr ..." (men ho er ikkje å finne innført som gravlagd i kyrkjeboka for Stord).
Skiftet vart halde mellom enkemannen Alv Alvson og barna deira: Olaus Hans Christian Alvson 2½ år og
Christine Maria Alvsdotter 6½ år.
Farbroren Anders Alvson var formyndar for sonen og Anders Olson Femanger i Strandvig var formyndar for dottera. Buet vart registrert og så vart skiftet utsett.
"Skifte Samling i Stervboet efter Gjæstgiver Al Alvsøn Bekkervigens Huustrue Johanne Olsdr. den 8te Maj 1812 ..." der bruttoformua var på 6.973 riksdalar 4 ort 8 skilling.
Så den 13. desember 1812 vart skiftet avslutta. Utgiftene var på 3. 186 riksdalar 9 skilling, og nettoformua på 3.787 riksdalar 3 ort 15 skilling som skulle delast på enkemannen og dei to barna hans.
Enkemann og gjestgjevar i Bekkervig Alf Alfson på 62 år vart vigd i Fittie kyrkje den 1. januar 1820 med jenta Else Nielsdotter Grasdalen på 28 år (ho var 13 år i 1801 og døypt 28. oktober 1786).
"Alf Alsen bonde Mand" Bæckkervigen døydde 22. juli og vart gravlagd 29. juli 1826, 69 år gamal.
Den 8. august 1826 var det skiftesamling på gjestgjevarstaden Bekkervig for å halde skifte etter avdøde gjestgjevar Alv Alvsen Bekkervigen. Skiftet vart halde melleom enka Else Nielsdotter (med laugverge Jacob Salomonson Windenes) og barna til Alv. Med første kona Johanne Olsdotter hadde han barna Olaus Hans Christian 17½ år (formyndar for han var farbroren Anders Alvson Koldal) og Christina Maria Alvsdotter 21½ år (formyndar for henne var morbroren Petter Olai Olson Kiedholmen). I andre ekteskapet med enka etter han, Else Nielsdotter, hadde han sonen Niels Alvson på 5 år (formyndar for han var Knud Olson Nodfonden).
Det blir vist til skiftet etter Johanne Olsdotter som slutta den 13. desember 1812 og tinglyst 3. mars 1813.
Det var ny skiftesamling den 12. april 1827 og den 12. og 13. november 1828 då skiftet vart avslutta. Bruttoformua var på 1.628 dalar 105 skilling og nettoformua på 331 dalar 79 skilling. Skiftet er datert 13. november 1828.
Vilkårskone Else Nielsdotter Bekkervig døydde 28. januar og vart gravlagd 7. februar 1868 i Fitjar, 80 år gamal.
General Notes: Wife - Else Nilsdotter
Faren var enkemann Niels Ingebrictson Grasdalen, 48 år i 1801.
Husband Halvor Svendson Øen
AKA: Halvard
Born:
Christened:
Died: After 1521 - Øen, Helleland, Rogaland, Norway
Buried:
Marriage: Cir 1490 - Sokndal kyrkje, Sokndal, Rogaland, Norway 17354
Wife Belestdotter
Born: Cir 1460 - Årstad, Sokndal, Rogaland, Norway
Christened:
Died: - Øen, Helleland, Rogaland, Norway
Buried:
Father: Belest Bjørnson Årstad
Mother:
Children
1 M Bellest Halvorson Mysse
Born: Cir 1490 - Øen, Helleland, Rogaland, Norway
Christened:
Died: After 1563 - Mysse nedre, Sokndal, Rogaland, Norway
Buried:
General Notes: Husband - Halvor Svendson Øen
Halvard i Øen med dreng hadde heile 40 mark i botskatt i 1519 og var slik den rikaste skattytar det året i Hetland skipreide. Han betalte skatten med 8 lodd sølv og 8 markebol i ei øy, for 32 mark. Kva øy det var kjenner ein ikkje til.
Halvard var ein av dei som skreiv under på manntalet i 1519. I 1521 hadde han 2 lodd sølv i tiendskatten og 2 skill og 10 mark koppar. Ut frå Ættesoga for Sokndal, var Belest Halvorson son til Halvor Sveinson Øen i Helleland. Det må då truleg vere han som vert kalla Halvard Øen. 17354
Husband Lars Samuelson Nag
Born: 1748 - Nag, Strand, Rogaland, Norway
Christened:
Died: 29. nov 1833 - Nag, Strand, Rogaland, Norway 3675
Buried: 8. dec 1833 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 3675
Father: Samuel Jonson Nag
Mother: Kari Larsdotter
Marriage: 13. oct 1771 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 1684
Events
• Censuses: 1801, Varland, Strand, Rogaland, Norway.
Wife Anna Belestdotter
Born: 1753 - Eiane øvre, Forsand, Rogaland, Norway
Christened: 7. oct 1753 - Høle kyrkje, Høle, Rogaland, Norway 3654
Died: 27. oct 1822 - Nag, Strand, Rogaland, Norway 3675
Buried: 7. nov 1822 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 3675
Father: Belest Ingemundson Eiane 17355
Mother: Ragnhild Tormodsdotter 9588
Events
• Censuses: 1801, Varland, Strand, Rogaland, Norway.
Children
1 M Samuel Larsson Nag
Born: 1774 - Nag, Strand, Rogaland, Norway
Christened: 2. oct 1774 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 1684
Died: 17. dec 1839 - Nag, Strand, Rogaland, Norway 3648
Buried: 27. dec 1839 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 3648
Spouse: Marthe Toresdotter 17356
Marr: 8. jun 1800 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 1684
2 F Kari Larsdotter
Born: 1777 - Nag, Strand, Rogaland, Norway
Christened: 16. feb 1777 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 17357
Died: 18. jul 1865 - Høle, Høle, Rogaland, Norway 17358
Buried: 22. jul 1865 - Høle kyrkje, Høle, Rogaland, Norway 17358
Spouse: Halvor Olson Trodahl
Marr: 18. may 1803 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 1182
3 F Ragnild Larsdotter
AKA: Ragnil
Born: 1784 - Nag, Strand, Rogaland, Norway
Christened: 15. jan 1784 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 1684
Died: 3. dec 1851 - Tjøstheim, Strand, Rogaland, Norway 17359,17360
Buried: 11. dec 1851 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 17360
Spouse: Tollak Jonson Tjøstheim
Marr: 10. apr 1814 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 1684,16808
Spouse: Ole Nilsson Tjøstheim
Marr: 24. may 1824 - Strand kyrkje, Strand, Rogaland, Norway 17359,17361