·     Blod – gresk: (107) haíma – blod, blodsutgytelse, (sonings)blod.

Det greske haíma, står som ekvivalent til det hebraiske dam, fra 'adam, å være rød. Ι metaforer og ordbilleder ble termen blod for en stor del brukt på samme måte hos grekerne som hos hebreerne. Allerede hos Homer er haíma betraktet som bærer av livet, på samme måte som hebreerne visste at livet eller sjelen var i blodet. Og på samme måte som hos hebreerne, var det å «utgyte blod» en metafor for å drepe. Blodskyld kunne bare bli sonet ved blod, men menneskelig blod kunne bli erstattet med blod av dyr.

Også blant grekerne hadde blodet en sentral plass i den kultiske offertjeneste. Det at synd kunne sones ved blod, var ingen fremmed tanke for dem. Dette kunne representere et tilknytningspunkt da de første, kristne misjonærer kom og forkynte forløsning ved Kristi blod.

Da det greske språk ble det redskap som skulle formidle evangeliet til menneske­heten, tilpasset det seg uten uoverstigelige vanskeligheter det bibelske idéinnhold med de uttrykk og ordbilleder som fulgte med. En årsak til dette var også Septua­ginta-oversettelsen av den gamle pakts hellige skrifter og den formidling av hebraisk tankeinnhold som her ble over­ført til det greske språk. Dette etablerer en språklig forbindelseslinje mellom Det Gamle og Det Nye Testamente. Det Nye Testamentes greske språkdrakt blir ikke tvungen eller ubekvem for det evangeliske budskap.

Blant de ordbilleder som ΝΤ bruker, er uttrykket «kjød og blod». Dette er et uttrykk for mennesket i sin svakhet og ringhet i forhold til Gud, Matt. 16:17, Gal. 1:16. Det betegner det jordiske legeme i motsetning til oppstandelses­legemet, 1. Kor. 15:50. Eller det kan betegne mennesket i motsetning til de sterke åndsmakter, Efes. 6:12.

Uttrykket «blodsutgytelse» står for voldsom død, Rom. 3:15. Dette er bak­grunnen for Hebr. 12:4, hvor det tales om å gjøre motstand mot synden «like til blodet». Utgytelse av «uskyldig blod», Matt. 27:4, medfører «blodskyld», Matt. 27:24-25. Gud hevner utgytelse av «rett­ferdig blod», Matt. 23:35.

Et bestemt tall av martyrer, «blod­vitner», skal oppfylles før Herrens gjen­gjeldelse kommer, Åp. 6:9-11. Men for å bringe ut Herrens ord, må hans vitner ikke ha sitt liv kjært, Åp. 12:11. Det hviler et «blodansvar» over dem, først etter at de har brakt sitt budskap, kan de si seg ren for alles blod, Ap.gj. 18:6, 20:26-27.

Men når mennesker har hørt budskapet og likevel forkaster det, vil deres blod komme over deres eget hode, Ap.gj. 18:6. Og til sist vil Herrens gjengjeldelse ramme de ugudelige i en stor, apokalyptisk dom med veldige «blodtegn» i naturen: blod og ild og røkstøtter, Ap.gj. 2:19, jamfør Joel 3:3. Månen blir som blod, Åp. 6:12. Det faller hagl og ild, blandet med blod, 8:7. Havet blir til blod, 8:8, 16:3. Elvene og vann­kildene blir til blod, 11:6. Og himmelen erklærer: «Rettferdig er du som er og som var, du Hellige, at du har dømt således. For blod av hellige og profeter har de utøst, og blod gav du dem å drikke. De er det verd. »

Denne eskatologiske dom kulminerer med at «jordens vintre» blir høstet og frukten kastet i Guds vredes store vin­presse: «Og vinpressen ble trått utenfor byen, og det gikk blod ut av vinpressen like til bislene på hestene, så langt som tusen og seks hundre stadier.» 14:18-20.

Det er gammeltestamentlige domssyner som danner bakgrunnen og gammeltesta­mentlige profetier som leverer ord og billeder til disse eskatologiske framtids­visjoner. Druesaften kalles «druers blod», 1. Mos. 49:11, 5. Mos. 32:14. Profeten Esaias skildrer Messias i denne siste, store domshandling når hevnens dag og hans gjenløsnings-år kommer, Es. 63:1-6. Denne profeti får sitt motstykke i visjonen av Herrens gjenkomst, når hans klær er dyppet i blod og han treder vinpressen med Guds strenge vredes vin, Åp. 19:11-16.

Alt dette som hittil er referert, hører med til Det Nye Testamentes allegoriske og realistiske framstilling. Men det danner bare en bakgrunn for det som er selve hovedemnet: forkynnelsen av Jesu Kristi blod som gjenløsningsbetaling og frelses­middel for en tapt slekt.

Også denne forkynnelse har sin bak­grunn i Det Gamle Testamente. Og her gjelder det ikke bare verbale profetier, men profetiske handlinger, en profetisk offertjeneste som ble utført gjennom år­tusener, og tjente som et forbillede på det som skulle komme. Ι denne offertjeneste har blodet en sentral plass. Nesten alle ting ble etter loven renset med blod. Offer­dyrenes blod ble brakt inn i helligdommen for å gjøre soning for folkets synd. Stedfor­tredertanken kommer her fram: Dyret og dets liv trer istedenfor menneskets liv. Det er klart at offerdyrenes blod slett ikke har denne verdi eller betydning i seg selv. Det er Guds egen nådebeslutning som gjør dette mulig: «Jeg har gitt dere blodet på alteret,» 3. Mos. 17:11. Når Gud i den gamle pakts tid lot offerdyrenes blod sone eller «dekke over» folkets synd, så var det med henblikk på Kristi blod som skulle være det evige forsoningsoffer. Det var umulig at offerdyrenes blod kunne bortta synder, det kunne bare minne om synd, Hebr. 10:3-4. Gjennom hele den gamle pakts tid talte ofrene om at Gud hevdet lovens hellighet, samtidig som de pekte fram til den nye pakts offer som ble brakt ved Kristi død.

Gjennom hele Det Nye Testamente forkynnes det så at vår frelse skjedde ved Jesu Kristi blod. Dette er fullbyrdelsen av den offertanke som forbilledlig er uttrykt gjennom den gamle pakts offere. Det var blodet på alteret, ikke i offerdyrets kropp, som var gitt til soning, 3. Mos. 17:11. Skriften vet ingenting om en frelse vi kunne vinne ved å etterligne Jesu eksempel, eller som er gitt oss ved inn­flytelsen av Kristi liv. Den forkynner bare den frelse som er brakt til veie ved at dette hans liv ble ofret på Golgata - ved blodet på hans kors, Kol. 1:20.

1. Pet. 1:19 taler om Kristi dyre blod. Blodets verdi står for verdien av det liv som blir ofret. Dette gir Kristi blod et umåtelig verd. Det var gudmenneskets liv og blod som ble ofret for våre synder. Ved sin død sonet han vår dødsskyld. Ofringen av hans blod tilfredsstiller Guds rettferdighets­krav, Rom. 3:25-26. Det fratar djevelen hans tilranede makt over mennesket, Åp. 12:11. Det borttar dommen og bringer fred til menneskets samvittighet, Hebr. 9:14.

Dette forsoningsblod kalles Jesu blod, Hebr. 10:19, 1. Joh. 1:7, Jesu Kristi blod, 1. Pet. 1:2, Kristi blod, 1. Kor. 10:16, Efes. 2:13, Hebr. 9:14, Herrens blod, 1. Kor. 11:27, og lammets blod, Åp. 7:14, 12:11. Ι Ap.gj. 20:28 kalles det Guds eget blod (Textus Receptus).

Det heter om Kristi blod at det er den nye pakts blod, Matt. 26:28, paktens blod, Mark. 14:24, Hebr. 10:29, en evig pakts blod, Hebr. 13:20. Ved dette blod har vi forløsning og syndsforlatelse, Efes. 1:7, jamfør Hebr. 9:22: «Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» Vi er rettferdiggjort ved Kristi blod, Rom. 5:9. Han har fridd oss fra våre synder med sitt blod, Åp. 1:5. Han gjorde fred ved hans korses blod, Kol. 1:20. Ved Kristi blod har vi frimodighet og adgang til Gud, Hebr. 10:19, og ved dette blod har vi seier over den onde, Åp. 12:11. Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra all synd, 1. Joh. 1:7, jamfør Åp. 7:14: De har gjort sine kjortler hvite i lammets blod. Kristi blod renser også vår samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud, Hebr. 9:14. Hans blod helliger oss, Hebr. 13:12. Kristi blod taler bedre enn Abels blod, Hebr. 12:24, for mens Abels blod ropte fra jorden om hevn, 1. Mos. 4:10, så taler Kristi blod om tilgivelse. Gud stilte Kristus til skue i hans blod som en nådestol ved troen, Rom. 3:25. Ι nattverden har vi på en spesiell måte samfunn med Kristi blod, 1. Kor. 10:11.

Det Nye Testamentes forkynnelse om Kristi blod, er like utfordrende og støtende for det naturlige menneske som den apostoliske forkynnelsen av Kristi kors, 1. Kor. 1:18. Det er da også det ene og samme budskap. Ι disse to ord: korset og blodet, får budskapet om Kristi for­soningsverk sitt samlende uttrykk. Gjennom dette korsets ord kommer Gud syndige mennesker i møte. Derfor må ordet om korset ikke forkynnes med vise ord for at Kristi kors ikke skal tape sin kraft, 1. Kor. 1:17. Til tross for at ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, 1. Kor. 1:18, ville Paulus ikke vite noe uten Jesus Kristus og ham korsfestet, kap. 2:2. Kristus korsfestet er for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, kap. 1:23. Men Paulus gjør ikke det minste for å gjøre korsets anstøt til intet, Gal. 5:11. Og her går apostelen bare ί sin store Mesters fotspor. Ingen har talt mer ut­fordrende om Kristi blod enn Jesus Kristus selv: «Sannelig, sannelig, sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere,» Joh. 6:53. Ikke bare fariseerne og de skriftlærde tok anstøt av disse Jesu ord, men også mange av hans disipler sa: Dette er hård tale! - og de forlot ham. Men Peter sa på apostelkretsens vegne: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livets ord.»

Og om denne Kristi død, om hans kors og om hans blod, har Guds menighet preket og sunget under sin tusenårige vandring over jorden. Når Åpenbarings­boken løfter sløret inn til den kommende, evige verden, finner vi at Guds menighet også der synger om lammet som kjøpte oss fra jorden til Gud med sitt blod, Åp. 5:9.